Enjoy Tweeterfriendly Music Vol. 2 – Norske klassikere

Med folk som Kjartan Kristiansen (DumDum Boys) og Yngve Leidulv Sætre (Barbie Bones) bak noen av instrumentene har Tweeterfriendly Music all den erfaring som skulle kreves for å sette denne plata på kartet over gode, norske rockband.

Fra første spor på debutskiva Enjoy Tweeterfriendly Music Vol.2 får man likevel forklart at bandet ikke kun består av de to overnevnte herrer. Nesten alle låtene er skrevet av HP Gundersen (Stain Monsters, Animal Farm, med flere) og hans skrivekunst er med på å sette en stabilitet i det bildet jeg har fått av bandet.

Tekstene er, nesten uten unntak, skrevet av vokalist Leslie Ahern. I tillegg er stemmen til Leslie (opprinnelig fra San Franscisco, red. anm.) fengslende og gir assosiasjoner til svenske frøkner som Stina Nordenstam og Nina fra The Cardigans. Som et lysrent fyrtårn stiller hun seg midt i en ganske så elektrisk skjærgård.

I tillegg til de fire nevnte medlemmer, har man på denne skiva forøvrig knyttet seg opp til et utall gjesteartister som bidrar til å gjøre plata til et overraskende overskuddshorn av kreativitet (Sean O’Hagen, Helén Eriksen, med flere).

Man blir i godt humør av nesten bare å se på denne plata her. Med sitt rosenrøde omslag gir det meg en real ‘goodtime’-følelse som ikke avtar i det Gamble toner ut fra høyttalerne.

Med en trillende popmelodi rundt et hektende riff, tar Leslie med oss på en tur gjennom et landskap som bebos av blant annet My Bloody Valentine, The Cardigans som voksne og et Briskeby i toppform. Men, hele tiden er Tweeterfriendly Music seg selv bevisst, og viser seg som et band med nok av særegenheter i seg til å ikke drukne i andres lydbilder.

Selv om musikken ikke gir lytteren de fleste hooks umiddelbart, vokser skiva stadig. Styrken til Enjoy Tweeterfriendly Music Vol.2 er, i tillegg til den nært massive lydveggen (som likevel til tider er sakralt skjør), de smålekre detaljene som ligger i bunn.

Enkelte småtrekk fra Yngve Sætres tangenter er for eksempel tilsynelatende nærmest usynlige, men totalt overveldende når du først blir kjent med plata.

Skal jeg nevne noe negativt med denne skiva, må det være det at lydbildet har en tendens til å låte likt på alle låtene. Man får en følelse av bandet ikke særlig ofte skifter lerret.

På den annen side er det jo heller ikke særlig ofte at et band som bob hund kritiseres for å låte som bob hund. Så, inntil vi får den neste skiva fra Tweeterfriendly Music, lar jeg nåde gå for rett.

Vi kommer sannsynligvis til å få både volum tre og fire fra denne gjengen, og da er dette andre verket (den første var EPen Tweeterfriendly Music Vol. 1, red. anm.) fra enda en god norsk gruppe et flott sted å starte. Det har i hvert fall jeg tenkt å gjøre.