Jern – Mot i brystet…

I årene som har fulgt etter at disse nybryterne fant veien til enden av regnbuen, har det dukket opp et hav av band og man blir klar over at kravene til disse nye gruppene er høyere enn før. Med et mangfold av både sjangre og band er det nå vanskeligere enn før å vise seg fram for mannen i gata.

I mine øyne faller Basaflak mellom to stoler. På den ene siden hører jeg spor av DumDum Boys, mens jeg synes å kunne spore gammel Tre Små Kinesere på en del av de andre partiene. Dessverre synes jeg ikke bandet klarer å fri seg fra helt fra mengden av norske band som prøver å nå Soria Moria – de låter mer som et DumDum Kinesere enn som Basaflak.

Når det er sagt, er det også noe godt å spore. De spiller en kompetent form for streit norsk indierock og har sans for en del gode virkemidler for å få musikken til å låte interessant. Blant annet synes jeg Kanon er en real rocklåt med høyt allsangrefreng og skikkelig driv, mens Torvald er en riffende rocker med deilig vokal. En del av refrengene sitter ganske så godt, og jeg tar meg i å nikke med mer enn en gang. Til tider er melodibyttene nesten litt svart/hvitt og jeg ser for meg Sister Of Mercy og Pixies – uten å trekke paralleller for øvrig.

Lyden er fet og tung (selv om den kanskje er litt vel grumsete?) og passer kuttene ganske så bra. Men, jeg ender allikevel opp med en følelse av noe som er uforløst når jeg hører på denne plata. Jeg vet ikke helt om det er produksjonen eller om det er bandets mangel på et klart særpreg, men noe er det.

Omslaget på Jern gir meg dessuten fornemmelser av industrimusikken til band som Laibach og Kraftwerk og vitner om at bandet har øye for den visuelle delen av rocken. Dette er noe de behersker (innercoverets bilder av bandet minner meg forøvrig om den visuelle stilen til band som Barbie Bones og Sister Rain).

Men, terningen stanser på kanten av bordet og viser til slutt tre øyne. Mest på grunn av den mangelen på særtrekk jeg synes bandet viser på denne utgivelsen. Det blir på en måte litt mer kildesortering enn at Basaflak viser det særpreg jeg virkelig tror de har i seg. Det virker kanskje som om de nå befinner seg ved et veikryss. Enten faller de inn under sine insprasjoners skygger, eller så finner de veien ut i lyset. Jeg håper det siste.