Juno – En lek med det kommersielle
Vokalist og hovedlåtskriver Alexander Stenerud har visstnok to bilder på veggen sin. Et av seg selv, og et av Paul McCartney. Det skorter ikke på ambisjoner i Zuma.
Gruppen består av Henrik Njaa og nevnte Stenerud. Zuma startet for seks år siden, og har sluppet tre singler som er spilt mye på radio. Juno er duoens debutalbum. Stenerud og Njaa trekker selv frem inspirasjonskilder som David Bowie, Pet Shop Boys, a-ha, The Beatles og Bryan Ferry.
Låta Pearl er en Pet Shop Boys-aktig affære som virkelig klistrer seg til i ørekanalene og blir værende der lenge. Det er vanskelig å forstå hvorfor denne låta ikke ble valgt som førstesingel, med mindre det ligger strategiske hensyn bak. Det er ingen tvil om at dette er platas store låt.
The Tram er derimot førstesingelen. Den starter med irriterende synthprogrammering á la Ace Of Base. Resten av låta er imidlertid en godbit, selv om den ikke matcher Pearls nynnbarhet. Zuma bruker lydforvrengere som påkaller assosiasjoner i retning Mansun, selv om det må understrekes at de to gruppene ellers ikke slekter noe særlig til hverandre.
På Traces Lost synger Stenerud med pompøst patos; En blanding av Morten Harket og Pål Flaata. Sentimentale strykere gir et høflig nikk i sistnevntes retning. Zuma høres her ut som en blanding av Midnight Choir og disco.
Mens vi er inne på disco… Låta High On The Outside er en fullblods discolåt med høy alldans- og allsangfaktor. Den minner faktisk litt om klassikeren I Will Survive, selv om den spiller i en lavere divisjon. Uansett aner man grunnen til at spydige tunger kaller Zumas musikk for «rosa pop», uten at jeg skal komme mer inn på dette.
Alt i alt er gruppen Zuma en meget interessant bekjentskap. Musikken er temmelig kommersiell, men har sine kvaliteter. Zuma rapper en del fra mer kjente musikkolleger, men kommer helskinnet fra det fordi de har særpreg, eleganse og musikalsk intelligens. Tekstene er noen ganger enkle, men likevel blødmefrie. Ungdomsskoleengelsk er heldigvis fraværende.
Bonussporet Norwegian Girl trekker dessverre ned helhetsinntrykket. Det er såpesleipt, og minner om noe som en uinspirert, diaresyk Espen Lind kunne liret av seg på en usedvanlig slimete dag.
