The Nightly Disease – Middelmådig oppfølger fra Madrugada
Dette makter de ikke nødvendigvis fordi oppfølgeren er like bra, men fordi Madrugada fremdeles har et visst grep om sin brede og dyptslående melankoli-rock. Det overbeviste de med når den knallsterke førstesingelen, Hands Up – I Love You, som ble sluppet i forkant av albumet The Nightly Disease, dukket opp tidligere i vinter. Denne antydet samtidig at Madrugada hadde utviklet seg siden sist, og at de tilsynelatende var blitt et enda bedre og mer solid band. Når man så står foran hele albumet, viser det seg likevel at Madrugada kanskje burde ha jobbet litt mer med låtmaterialet før de samlet de tolv låtene som tilsammen utgjør The Nightly Disease.
Til tross for en bunnsolid førstesingel, bærer albumet dessverre preg av at altfor mange spor befinner seg i et standard B-sidesjikte. Dette svekker inntrykket ned mer enn jeg egentlig synes et band av Madrugadas kaliber fortjener. Det bør på samme tid tilføyes at Madrugada, og sannsynligvis med hensikt, har bearbeidet lydbildet noe i forhold til forgjengeren. The Nightly Disease er i så måte en mye mørkere og råere produksjon enn hva som var tilfellet for debutplata. Det er i og for seg både vel og bra at de ikke lager en «ny» Industrial Silence, men jeg er likevel ikke så sikker på at Madrugada kler dette formatet like godt. Ihvertfall ikke når låtmaterialet jevnt over befinner seg i minst en divisjon under det publikum har blitt bortskjemt med fra den kanten!
Albumet åpner med den dvelende, og litt Madrugada-typiske, Black Mambo, som ikke er nevneverdig annerledes med låtmaterialet på Industrial Silence. Det samme kan sies om Step Into This Room And Dance For Me, som i og for seg også er en bra låt, men som jeg likevel savner en utvikling i. Men når man så kommer til tredjesporet, Nighty Disease Part II, begynner varsellampene å gløde. Selv om Sivert Høyem & co. åpner skikkelig bra, utvikler denne etterhvert seg til en desperat og stilbrytende rocker, som ikke helt passer inn i formatet. Det vil si: Det kunne den kanskje ha gjort, dersom komposisjonen i seg selv hadde vært av bedre karakter. Lucy One kommer noe bedre ut, men også denne bærer preg av å være en B-sidelåt, som kanskje ikke burde vært prioritert som en låt på et studioalbum.
Etter avbrekket med deilige Hands Up – I Love You, tar Madrugada seg noe inn igjen på A Deadend Mind og The Frontman, som begge er ballader som kler bandet godt. Det samme kan sies om Sister og avslutningssporet Only When You’re Gone, hvor Høyem har fått vokal støtte fra en uidentifisert kvinnelig ledsager. Når man så tar utgangspunkt i albumets resterende spor, blir helhetsinntrykket ikke nevneverdig hevet, fordi altfor mange av sporene blir for identitetsløse.
Alt i alt er The Nightly Disease et album som består av en halvdel med jevne og helt greie Madrugada-komposisjoner, mens den resterende halvparten blir som intetsigende og heller kjedelig i form og innhold. Det tar liksom aldri helt av! Ingen spor kommer heller opp mot platas soleklare høydepunkt Hands Up – I Love You, og da kan ikke dette bli annet en et middelmådig album, om jeg aldri som mye mener at Madrugada egentlig fortjener bedre…
