The Violent Years – Til tider forrykende
The Black Halos står for en tradisjon som strekker en rett linje tilbake til det The Stooges og ikke minst tilbake til New York Dolls’ glampunk i sin tid leverte. Punk’n’roll (eller hva man skal kalle det) er noe skandinaviske band har tatt ledelsen for de siste årene. Det er nok å nevne svenske Backyard Babies, Hellacopters og våre egne Gluecifer, for ikke å glemme nykommerne Silver. Kanskje ikke den mest nyskapende genren som finnes innen rock, men det er bevare meg vel deilig med sånne band som driter i hva andre mener og bare spiller rock’n’roll fordi de synes det er morsomt! Energien og feelingen er det som gjør disse gruppene.
Og ikke minst gjelder dette også for det The Black Halos. Det kanadiske bandet innehar en punkfeeling som synes å være en god del mer ekte enn hva brorparten av kolleger i lignende grupper er i besittelse av. Billy Hopeless’ vokal er så ubehøvlet slarkete og fra rennesteinen at det er ikke vanskelig å se for seg at mannen lever rock’n’roll-livet til fulle. Uttalen er et kapittel for seg selv. «I never wanted it to end» blir til «Æi never waonet et to æaind», og «And I say yes, we’ll show them all» blir til «Æind æi sæy yeeih, we’ll show thæm æåll». Skjønner? Mer direkte punkvokal må det letes lenge etter. Og så lenge man ikke henger seg opp i det, kan man istedet heller sluke det rått!
Samtidig ligger det en enorm energi i måten vrengingen av gitarer og slagene på trommene utføres. Jeg tør vedde mye på at The Black Halos sparker minst like hardt fra seg i levende live! Det som likevel først og fremst skiller bandet fra hopen, er at det av og til dukker opp noen geniale melodilinjer som man sjelden hører innenfor genren. Før nevnte Some Things Never Fall og spor som NoTomorrow Girls, 50 Bourbon Street, Start The Violence, Jane Doe, Capt. Moody og Sell-Out Love, viser alle at dette er et band som vet å lage fengende refreng tett sammenfiltret med bitende riff som suger beinmargen ut av hva det skulle være. Når Hopeless i Lost In The ’90s klager over discoens overtakelse av musikksjappene og at ingen lenger spiller rock, er det heller ikke vanskelig å sympatisere med ham.
Men her finnes ogå ting som trekker ned: Utvalget av disse virkelig gode sangene er for eksempel for få i antall. Mesteparten holder riktignok mål, men enkelte låter virker ufokuserte, hvor det i hovedsak surfes på riff som verken har et klart mål eller mening. Er det en felle denne type band har veldig lett for å falle i, og som også er svært vanskelig å unngå, så er det nettopp riff-fellen. Når det bare blir vreng på gitaren, og samtidig mangel på «hook» i låta, så blir resultatet gjerne noe intetsigende. Da forsvinner dessuten den livsnødvendige energien som holder på lytterens interesse. Dette gjelder selvsagt først og fremst på plate, for på en scene er muligheten for å «lure» tilhøreren noe større. Et godt eksempel på det siste er Silver som ennå ikke har låtene, men som med sitt forrykende sceneshow kan få med seg nesten hvem som helst.
The Violent Years står dermed tilbake som en plate som er skapt for den livgivende våren som står for døren. The Black Halos preker om naken energi og livsglede, noe man ikke skal kimse av. Er du først inne i genren, er dette vanskelig å forbigå. Når det er sagt, kan enkelte av låtene også fungere som vekkelsesverktøy overfor utenforstående. Bare det er noe å ta med seg…
