Up High In The Night – Noen våger aldri som Ikaros gjorde
Så, det var med mimrende forventning jeg la inn Up High In The Night av Arlo i platespilleren; Hadde Sub Pop gjort det igjen? Og etter noen gjennomlyttinger må jeg dessverre si at det virker som om de har mistet mye av den magien de var med på å distribuere verden over for et tiår siden. I hvert fall har ikke Arlo fått noe av denne kjemien som fikk rockverdenen til å gå av hengslene i ’91.
Det må låte ekte og man burde som lytter få lov til å føle at man deltar i noe eget eller unikt når man har kjøpt ei plate. Arlo presterer å lage ei skive som har alle ingrediensene til god, alternativ rock med sjangertypisk vokal, bråkende gitarer og en fet rytmeseksjon. Det svinger.
Eller gjør det? Etter å ha hørt gjennom Up High In The Night må jeg bare riste på hodet og konstatere at jeg er uenig i amerikansk smak på dette feltet. Arlo har ikke fått tak i det lille spesielle som andre band (og som de tydelig er inspirerte av) er i besittelse av. Bandet har verken det paniske pønkblikket til Nirvana eller den geniale sansen for flotte refrenger som Weezer tok patent på. I stedet blir det nesten som å høre et norsk danseband planke Marley; Man får en emmen smak på tunga. Dette låter kanskje slemt, men jeg mener likevel at det er en viss grunn til mitt utsagn.
Arlo spiller likevel bra rock. Om dette kan beskrives som alternativt i dag, er derimot diskutabelt, men noe sier meg likevel at dette bandet likevel vil selge i bøtter og spann. Ihvertfall på det amerikanske collegemarkedet!
Amerikanerne har etter grungens død med Kurt Cobains selvskudd låst seg fast i en retrobølge uten noen som helst verdi. Band som Hootie & The Blowfish, Creed og Third Eye Blind gjør sin trygge greie, men faller utenfor de parametre som er satt for den type musikk eksempelvis den undertegnede har sans for. Sånn er det bare. Dessverre!
Arlo redder seg unna den verste slakten ved å vise tilløp til interessante vendinger, men i det den siste låta tar slutt, sitter jeg ikke igjen med annet enn det jeg startet med. Hvilket jeg mener er for lite. Man skal få noe tilbake fra god musikk; Bli endret eller engasjert på en eller annen måte. Det behøver ikke resultere i en revolusjon på samme måte som i ’67 eller med pønkens anarki på slutten av syttitallet, men man bør føle en endring. High up In the sky? Neppe…
