Slike jenter vil gamle Norge ha!

Jeg må innrømme at jeg er litt nervøs. Det har gått en god stund siden jeg sist intervjuet noen som helst – og minst av alt favorittbandet mitt! Men det gjør liksom ikke så mye når intervjuobjektene er så hyggelige som det disse er. Stedet er Kroa i Bø en sen ettermiddag i mars. Det er snø i lufta og det ser ut som våren bare har tatt turen innom og dratt igjen. Det er til å bli deprimert av.

Men det hjelper veldig på at kvelden skal tilbringes med litt god drikke og årets Zoom-turne som er innom Bø denne dagen. De tre glitrende talentfulle bandene som er med er Libido, Silver og mine egne favoritter Furia. Jeg har en avtale om å ta en prat med gitaristene Solvor og Kirsti samt bassist Maya. Etter bandets lydsjekk setter vi oss ned i Intimpøbben på Kroa mens Libido kan høres gjennom veggene der de varmer opp inne i Storsalen.

Hvordan har turneen gått til nå?
– Veldig bra. Det har vært utviklende, og det er fine folk vi reiser med, sier Solvor. Det er lærerikt å få tilbakemelding fra noen som spiller annerledes enn det vi gjør.
Ja, for det er jo veldig forskjellig type musikk det er snakk om?
– Ja, det er det som er så kult. Man blir mye mer inspirert av folk som gjør noe helt annet enn det man gjør selv. Kirsti bifaller:
– Vi har lært masse av de andre og ikke minst har samspillet blitt mye bedre.
– Og det er utrolig utviklende å gjøre så mange jobber på rad, for da har du også forrige gig friskt i minne, skyter Solvor inn.

På turne med Libido og Silver
Hvordan er det egentlig å skulle være så tett innpå så mange mennesker så lenge?
– Det har ikke vært noe problem, sier Solvor. Jeg tror det er bra også, at man er så mange sammen. Hadde det bare vært Furia kunne det nok lett blitt litt tett.
Dere er omtrent halvveis i turneen nå?
– Ja, vi hadde fire jobber i Nord-Norge og så har vi vært syv dager i England og Skottland. Dette er den andre jobben etter at vi kom tilbake til Norge, sier Kirsti. I England bodde vi jo i en buss og det var jo spesielt…
Var det en typisk bandbuss det da? Litt shabby og ustelt?
– Nja, det var jo riktignok to etasjer da, selv om vi levde i den ene etasjen og sjåføren i den andre. Men det funka jo kjempebra, kommer det fra Maya. Vi fikk prøvd ut turnelivet på ordentlig, så det var jo en fin lærdom.
– Men varmeanlegget brøt ned den første dagen, så vi holdt jo på å fryse i hjel! sier Solvor med et en liten latter. Vi hadde jo forventet oss noe mye verre, både når det gjaldt standarden på spillestedene og responsen fra publikum. Men det gikk virkelig over all forventning.

Storbritannia
Gikk det bra i London, dere spilte på The Monarch?
– Ja, det gjorde det. Det var det faktisk fullt, selv om det var åtti prosent nordmenn slik som på de fleste andre stedene, men der var det veldig gøy. Kjemperespons.

Hørte det var stagediving i Glasgow?
– Jentene ler litt, stagediving er ikke noe de er vant til. Det er ikke akkurat den type musikk vi spiller. Men i Glasgow spilte vi sist og fikk ta noen ekstranummer og da hadde vi det utrolig gøy.
Vi dro alle rockklisjeene, foten på monitoren og full pakke og folk reagerte skikkelig positivt.

Forskjellige inspirasjonskilder
Dere lærte å spille sammen da dere startet bandet. Har det vært veldig viktig for Furia-lyden?
– Det tror jeg nok, sier Kirsti. Vi har formet vårt uttrykk sammen, samtidig så har vi veldig ulik musikksmak. Noen hører på jazz, noen på viser og andre på hip hop eller rock og det tror jeg er med på å forme uttrykket vi har.
Har dere en fordel der? De fleste gutter kan jo å spille før de begynner å spille i band?
– Jo, kanskje det. Vi er ikke så opptatt av å vise hvor flink vi er på hvert vårt instrument, men mer skape en helhet. Vi er opptatt av samspillet og å bli tighte og dynamiske.

Mye øving
Etter å ha hørt dere noen ganger nå, så kan jeg høre hvor mye flinkere og samspilte dere har blitt det siste året. Har dere øvd mye?
– Etter at vi flyttet til Oslo så har vi øvd en del ja, sier Maya. Det var da vi begynte skikkelig.
Har dere vært veldig målbevisste på hvor mye dere skal øve? Hvor mange timer dere skal øve?
– Nei, ikke egentlig, sier Solvor. Vi har bare vært veldig inspirert av å ha flyttet til et nytt sted, gått på nye skoler og truffet nye folk. Lysten til å øve mer har kommet av seg selv og vi har ikke minst tatt oss tid til det. At det har gått så bra som det har gjort hele veien, har selvfølgelig ført til at vi har villet utvikle oss enda mer.
Dere får jo fryktelig mye skryt fra flere hold, hvordan opplever dere det?
– Det er selvfølgelig inspirerende, sier Kirsti med tyngde. Vi gjør det til en bra ting og bruker det offensivt

Begynte for moro skyld
Hadde dere noe mål da dere startet opp?
– Vet vel ikke om ambisjonene var så store i begynnelsen. Vi vokste opp på Os som hadde et veldig bra musikkmiljø da vi hadde vår ungdomstid. Vi hadde kompiser som spilte i band og vi fikk lyst til å begynne. Så det var mer for gøy, for showet sin del. Dårlige til å spille, men stæsjet og fine, smiler Solvor.
– Den første livejobben jeg gjorde, tilføyer Kirsti, hadde vi stæsjet oss opp med sølv og alt det der og jeg og Solvor lå på gulvet og spilte rygg mot rygg. Det var liksom første gangen jeg spilte live med gitar! Så det var jo den greia der som gjaldt.
For de fleste begynner vel litt mer i det stille?
– Ja, vi har liksom gått motsatt vei vi!

Godt likt
Hva tror dere er hovedårsaken til at dere blir så godt likt?
– Vi har vel egentlig ikke tenkt så mye på akkurat det. Vi lager musikk som vi føler gir oss noe og som vi liker, det er sannsynligvis hemmeligheten, mener Solvor.

Dere er veldig utadvendte på scenen. Er det bevisst at dere søker blikkontakt og flørter med publikum, eller kommer det bare av seg selv?
– Vi har det så gøy, det er det går på, mener Maya. Solvor nikker bekreftende:
-Vi har lyst til å få folk med, det er et sånt kick å stå på scenen. Hvordan kan man la være å glise til folk? Merker jo det hvis jeg ser andre band som er veldig innadvendte, at det gir ikke så veldig mye. Det er mye sterkere hvis noen setter øynene i deg – du føler deg mye mer tilstede som publikummer.
-Og det gir jo den som står på scenen mye mer også, legger Kirsti til. Å få noe fra publikum – det blir et gi og ta forhold.
Det er vel det det handler om. Kommunisering?
– Ja, absolutt! Er det få i salen, så er det vanskeligere å gi en like bra konsert.
– Men det har vi lært masse om i England, skyter Solvor inn. Der var det ganske labert oppmøte, nede i ti-femten betalende og opptil femti. Bortsett fra i London og Glasgow hvor det var fulle hus. Så da spiller vi for folk som sitter i krokene og drikker øl, mens de andre bandene er snille og står foran scenen.
Så vi har lært mye om det at man er nødt til å gi uansett, det er jo faktisk folk som har betalt for å komme å høre oss

Norges beste jenteband?
Dere har av flere blitt kalt Norges beste jenteband. En engelsk fyr mente dere var bedre enn noen som helst såkalte jenteband i England også. Er det bare et spørsmål om volumet av jenteband som gjør at så få jenter har gjort seg bemerket innen rock?
– Det tror jeg nok. Det er nok av dårlige gutteband også. Det er som du sa tidligere, hevder Kirsti. Guttene sitter og spiller på rommet sitt i mange år og det har ikke vært så vanlig for jenter før. Det er først i de senere årene at dette har blitt mer vanlig.
– Snakk med Silver, de fikk sine første gitarer i tredje klasse, mens vi begynte å spille da vi var sytten. Kanskje det også har noe med at mange jenter begynner å spille for å bevise noe, at det er tøft å spille i band og ikke fordi man har noe å komme med. Det blir ikke noe spesielt ut av det.

Seigmen og Velvet Belly
Når dere blir sammenlignet med andre band, så dukker navnene Seigmen og Velvet Belly opp til stadighet. Kan dere relatere dere til det?
– Hører det ikke så mye nå lengre, hevder Solvor. Nå er det plutselig andre bandnavn som blir nevnt. Tror at vi nå holder på å finne vårt eget sound. Før lå vi kanskje mye nærmere Seigmen og Velvet Belly.

Hadde dere noe forhold til den musikken da dere begynte å spille?
– Jeg har aldri hørt Velvet Belly, påstår Maya og snufser forkjølelsestett.
– Men jeg har nok hørt en del på Seigmen opp igjennom tidene, så jeg må nok si meg skyldig i at mye har hørtes Seigmen ut, smiler Solvor.
– Folk i publikum er veldig opptatt av å sette ting i bås, tror det er derfor folk prøver å finne sammenligninger med andre og sette det i et eller annet system, legger Kirsti til. Det er veldig vanskelig for oss å si noe om det, vi sitter jo midt oppi det.
– Men vi prøver å skape vår egen sound, slik at man kan si: Aha! Det der er Furia, på samme måte som man kan si at det der er Seigmen eller det er Kent eller whatever, sier Solvor. Vi nærmer oss i hvert fall det da tror vi.
Kirsti fortsetter:
– Tror i hvert fall at alle i bandet nå er fortrolig med det vi har, at det ikke er noen som tenker at «nei, dette kan jeg ikke stå inne for».

Har dere ikke vært det før?
– Litt opp og ned, mener Solvor. Sånn periodevis har det kommet noen låter som noen har likt veldig bra, mens andre ikke helt har identifisert seg med. Vi har samlet oss mye mer. Dette gjør det selvsagt mye lettere å lage ting.

Alle bidrar med sitt
Hvordan går dere fram når dere lager musikken?
– Vi gjør veldig mye sammen, spesielt på øvingene våre, avslører Maya. Men ofte er det også et par stykker som setter seg ned og har en ide som de går ut i fra. Vi bidrar alle på forskjellige måter.
-Ja, det er sjelden at én kommer med en ferdig låt, kommer det fra Solvor. Det er nok derfor at Furia-soundet har blitt som det har blitt.

Er det en fordel å jobbe på den måten?
– Tror at det først og fremst tar tid, men så tror jeg at produktet blir bedre, mener Kirsti. Mer Furia-aktig. Alt blir mye mer gjennomtenkt når vi jobber på den måten.

Dere har etter hvert spilt mange steder rundt omkring i Norge. Har dere etter hvert fått dere noe favorittsteder, bortsett fra Kroa da, som jeg vet at dere setter stor pris på?
– Hehehe! Jeg skulle akkurat til å si Kroa, ler Solvor, men vi har etter hvert fått det ganske kult i Alta også, og får bifall fra de andre to. Vi har vært der to ganger og har allerede fått satt en ny spillejobb. Og så er det jo veldig gøy å spille i Oslo også da, for der er det jo masse folk.
– Men det er sant det der med Alta altså, legger Kirsti til. Der er det litt sånn Bø-tendenser med alt det vi får og den gode stemningen, selv om det første gangen ikke var så mange folk tilstede.

Hvordan er planene etter at Zoom-turneen er over?
– Vi vil bare være på turne! utbryter Solvor. Vi har allerede fått satt et par jobber, så det blir nok mye jobbing og å få skrevet noen nye låter. Målet framover er vel å kunne ha såpass mange bra låter at vi kan være klare for å gi ut en plate en gang. Så blir det litt studiojobbing for å finne de riktige folkene, for det er viktig.
Det er mange som lurer på om det kommer noe plate snart, er det noe på gang eller?
– Det kommer når vi er klare for det, det er interesse rundt omkring og vi blir snust på, men det er langt fra interesse til kontrakt.
– Vi vil jo finne det beste som er for oss, mener Kirsti. Og det tar litt tid.
– Og vi vil gjerne utvikle oss litt mer til en ferdig pakke før vi får en platekontrakt, bryter Solvor inn for så å bli avløst av en bestemt Kirsti:
– Vi er Furia og så får vi hente inn folk som kan hjelpe oss med å få Furia fram i stedet for at de skal lage Furia.

Hype
Er dere enige i at det er altfor mange band som blir hypet før de er ferdigutviklet?
– Ja, det er nettopp det som er vår tankegang. Vi har ikke lyst til å bli hivd på et sånt lass. Alt handler om timing. En hype må man ha, men da må man bruke tid og man må være rede for den. Da må alt være planlagt litt framover, mener Solvor.
– For kommer den hypen for tidlig, så stuper man ganske kjapt. Man har bare en sjanse. Den må vi bruke! Det er litt av poenget med å turnere såpass mye som vi gjør, for da bygger man seg opp en fanskare og når man så gir ut en plate, så får du faktisk solgt den. Hvis ikke, så må du jo ha et sinnsykt økonomisk system i ryggen som kan TV-reklamere den eller noe sånt.

Det er jo ikke alle band uten platekontrakt som får såpass mye spillejobber som det dere har klart å få, så det er vel et kvalitetstegn?
– Vi har vært veldig heldige altså, sier Kirsti og får støtte av Solvor:
– Vi har veldig flinke folk som jobber for oss.

Det er faktisk fjerde gang dere er i Bø på to år, nesten så det er i overkant?!
– Vi vil jo bare tilbake og tilbake!, ler de tre. Vi har skrytt så mye til de andre bandene om at vi får vafler og mat og full pakke. Det er ganske så spesielt å være her.

Fremtiden
Hvordan ser dere for dere fremtiden?
– Man håper jo å kunne leve av det da, sier Solvor med ydmykhet i stemmen. Tror ikke det å plutselig få masse penger mellom hendene er kjempeideelt, men å kunne leve av musikken å få gjøre det uten å måtte ha det som en hobby, hvor du kommer sliten hjem fra jobb og så skal man på øving. At man kan stå opp og så bare gå på øving og greie seg, det er i hvert fall en ting jeg har veldig lyst til å få til. Det gir veldig mersmak å få være på en sånn turne som Zoom. Var hjemme i to dager og jobbet, og det var ikke noe kult. Sånn vil ikke jeg være. Det er vel alle musikeres drøm å ikke være en vanlig lønnsmottaker.

Jeg har jo, som dere vet, lovet å spise dongeribuksa mi hvis dere ikke blir store. Spanderer dere en ny bukse på meg hvis det skulle bli aktuelt?
– Det burde vi jo faktisk gjøre!, ler de og ser litt omsorgsfullt på den litt løsmunnede reporteren foran dem. Tror vi kan love det, men det er nesten sånn at vi har lyst til å slutte å spille bare for å se det, kommer det ikke fullt så omsorgsfullt fra Solvor. Men hun mener det selvsagt ikke!

Jeg smiler lettet over å i hvert fall være sikret økonomisk og takker for intervjuet i dét de tre går backstage for å forberede seg til en kveld de vet vil bli bra.De skal jo spille på Kroa og der vet de at de vil få en god mottakelse. En fin dag på jobben, med andre ord!