The Gift Of Game – Limp Bizkit: Se opp!
For det er nettopp i Limp Bizkit-land Crazy Town har plassert seg musikalsk. Noe som du ikke trenger å høre musikken for å skjønne, for åpner du coveret og ser på bildene av bandmedlemmene, ser du en vokalist, en bassist, en trommis, to gitarister og en DJ. En brøkdel av logiske evner og du har skjønt at dette er hard rock ispedd hip hop. Eller det motsatte om du skulle fortrekke det. Limp Bizkit er en diskusjon i seg selv. Er det bra og nyskapende, eller er det bare en pubertal kynisk flørt med to markeder, det være seg purunge hip hop- og metalfans? For anmelderens del ligger vektskåla faretruende tungt på det sistnevntealternativet. Derfor var det med en ikke helt liten skepsis at The Gift Of Game ble lagt i spilleren.
Og skepsisen er der ennå, om enn forminsket i styrke. Crazy Town virker mer genuine i sin tilnærming til stilen og man får et visst inntrykk av at dette er folk som først og fremst er musikere, ikke grådige dollarmennesker (på tross av at coveret viser en gjeng som klart er opptatt av image). Det er først og fremst melodi- og energisiden at dette kommer fram. Til tider ryker det av strengevrengingen og rockfoten klarer ikke å la være å gå. Spesielt gjeldende blir det på de fire første låtene Think Fast, Darkside, Black Cloud og Only When I’m Drunk.
Kombinasjonen av rap, melodi og det aggressive gitar- og rytmemønstret fungerer til punkt og prikke, slik den må gjøre dersom denne formelen skal fungere. Dessverre forsvinner av og til dynamikken ,noe som fører til at det liksom ikke blir noe konkret av det klare målet som albumet tilsynelatende setter seg i begynnelsen. Det blir rett og slett for Dog Eat Dog, et band som etter undertegnedes mening aldri klarte å kanalisere energien som lå latent. Men dette blir likevel aldri et problem som overskygger kvaliteten ved albumet. Gruppen har vært flink i forhold til det å variere tempoet fra sang til sang; Det er med andre ord ikke pøs-pøs-pøs hele tiden. Players (Only Love You When They’re Playing) og B-Boy 2000 veier også opp for mye. I beste hip hop-tradisjon har Crazy Town også fått med en del gjesteartister, som eksempelvis Mad Lion og KRS-One. Dette bidrar til at kreden til bandet øker.
The Gift Of Game er et jevnt over godt album som ligger et par hestehoder foran MTV-favorittene Limp Bizkit, som må finne seg i å bli forbigått av en flokk mennesker som vet hva de holder på med. Så er miksen av hip hop og god gammeldags heavygitar noe man kan like, er det ikke noe problem å anbefale Crazy Town. Personlig foretrekker jeg soundtracket fra Judgment Night-filmen. Det er rå og energifylt gitar og rap til fingerspissene det…!
