Something To Write Home About – Perfekt vårmusikk

Det er flere rundt omkring på kloden som sitter med penga klare og ørene åpne i påvente av at Weezer slipper sitt første album på fem år i løpet av mai. Så mens vi venter, kan jeg komme med en anbefaling? The Get Up Kids’ Something To Write Home About er riktignok fra 1999, men anmelderen synes det er på sin plass å skyve det amerikanske bandets andre album (det første het Four Minute Mile) litt mer fram i lyset.

Som du sikkert har skjønt, dreier dette seg om småskeiv, amerikansk, melodiøs indierock. Nærmere bestemt innen den noe gråbelyste genren emo/powerpop. Og dette er ingen plagiat av Weezer, ikke på noen måter. The Get Up Kids har særpreget inne, og det må være vanskelig å manøvrere innenfor det massive volumet som har kommet av Weezer-etterfølgere de siste årene. Sannheten er at disse gutta minner mer om Pavements kjappe lillebror enn om Rivers Cuomos sterkt undervurderte band. Dette til tross for at tekstene omhandler de samme svik og feilslåtte kjærlighetsfremstøt som Cuomo så treffsikkert pleier å beskrive.

Something To Write Home About er så alternativt man kan komme. Likevel med den kommersielle appellen på plass. Ta det viktigste sporet på alle plater, åpningssporet, som i dette tilfellet heter Holiday: Ranglerock i nitti, med et refreng så deilig sommerlig at vårkåtheten formelig bobler i blodet. Det er sånn god powerpop skal låte på denne siden av tusentallet. Sammen med den absolutt nydelig skeive balladen Valentine, er dette de to mest umiddelbare låtene på skiva. Men det betyr ikke at resten ikke sitter. Tvert om! Der de aller fleste beslektede band feiler, styrer The Get Up Kids låtene sine nydelig unna alle singalongfeller det er mulig å falle ned i. Samtlige spor på denne plata vokser seg sterkere og sterkere for hver eneste gjennomlytting, det er nesten så man blir misunnelig på denne evnen til å skrive fengende låter som vokser på en, uten at de på noen måte er tuftet på gjennomsiktige refreng. Det er deilig å høre poplåter som ikke tar de svingene du tror de kommer til å ta og som beholder denne helt egne følelsen av at det man hører er noe genuint. Tempoet skifter stadig, så det blir aldri ensformig.

At The Get Up Kids i vinter har vært med nettopp Weezer på tur i Statene er ikke vanskelig å forstå. Bandet er et av mange virkelig gode band i slekt med dem som aldri riktig treffer de store massene. Det er ikke bare bare å gjøre en Buddy Holly og dermed få syv rette, men det gjør sannelig ingenting. De bleike Weezer-kopiene Wheatus er et fryktelig eksempel på hvordan det kan gå. Teenage Dirtbag er en simpel tegneserieversjon av et tema som band som The Get Up Kids gjør så mye mer med finesse og stil.

The Get Up Kids gjør tempofylte, gitarskeive og lett melodiøse låter til de optimistiske postkort fra solfylte land, men med en bitter undertone som aldri blir besk. Musikk det er lett å identifisere seg med hvis man er ung, singel og utålmodig. Perfekt vår- og sommermusikk med andre ord. Bare hør på I’m A Loner Dottie, A Rebel, som er akkurat så bra som tittelen antyder. En varm anbefaling og et perfekt vorspiel til du vet hva.