999 Levels Of Undo – Det er øyet som ser

999 Levels Of Undo er utgitt på det kjente selskapet Sub Pop. Etter at selskapet ble kjent verden rundt som en av de viktigste faktorene til grungens fødsel, har folkene bak virkelig utvidet sin horisont til å inkludere de fleste stilarter. I dag finner man alt fra Mark Lanegans country tristesse via Eric Matthews’ orkestrerte pop til nevnte Steve Fisk sin elektroniske musikkbilde i selskapets backkatalog. Og Steve Fisk tar også med seg folk som har hatt tilknytning til Sub Pop. Kim Thayil (tidligere Soundgarden) spiller for eksempel gitar på denne plata.

Men, det siste dokumentet fra herr Fisk deler ikke mange fellestrekk med sine mer gitarbaserte kolleger i Sub Pops stallgård. Han kaster en god del elektroniske leketøy inn i diskusjonen, og sper på med mer analoge biter der hvor det måtte sømme seg. Det resulterer i en skive som jeg føler ligner like mye på Orbitals strukturer som på Josh Winks lydbiter. Men til tross for mange gode innfall, får jeg likevel aldri det helt store kicket. Til det blir lyden for grøtete og hemmelig. Selv om jeg til tider kan synes dette er et effektivt virkemiddel, blir det raskt en hemsko for Fisk. Lydbildet åpner seg aldri nevneverdig for lytteren, men stenger seg snarere inne som et skjell rundt sin beskyttede perle.

Omslaget på plata er derimot en liten genistrek. En liten burlesk figur er tolket av flere kunstnere og ikke-kunstnere. Man får et cover for hver låt, noe som bidrar til at man kan skifte cover på plata så ofte man vil.

Steve Fisk er en nok en talentfull herremann, selv om 999 Levels Of Undo blir litt for masete i all sin intellektualitet. Det er vel og bra at man prøver å si noe med musikken, men da bør man slippe tøylene og slippe lydene fri på en annen måte enn det Fisk gjør på denne plata.