Reveal – Et popalbum

Noe tilsvarende, vil gjerne mange si, skjedde etter at trommeslager Bill Berry sa takk for seg framfor gruppas forrige album Up ble sluppet i 1998. R.E.M. var med ett redusert til en trio, og restene av bandet var nær ved å splittes etter mange interne stridigheter og mangel på inspirasjon til å fortsette.

Det betydde likevel ikke slutten for et av tidenes kanskje aller mest respekterte band. Men hvilken rolle betyr så R.E.M. når de nå er inne i sitt tredje tiår som band?

En av ringvirkningene etter Berrys avgang, var at det tradisjonelle R.E.M.-lydbildet, liksom over natten, ble forvandlet. Borte var noe av helheten, i det en hel verden kjente som R.E.M. De tre gjenværende medlemmene måtte ta seg til takke med trommemaskiner og innleide gjestetrommiser for å erstatte sin gamle kollega.

På Reveal har Michael Mills, Peter Buck og Micael Stipe sett muligheter istedet for hindringer, og videreutviklet og bearbeidet formelen som såvidt var født på forgjengeren, men som nå er nærmere tre år gammel.

R.E.M. fremstår i dag mer som en tradisjonell popgruppe enn hva som har vært tilfellet på deres tidligere produksjoner. Og denne gruppen, som har måttet leve med stemplet ‘verdens viktigste band’ i nærmere tyve år, leverer forsåvidt sakene sine også denne gang.

At forventningene foran ethvert nytt R.E.M.-album ikke er like skyhøye som de en gang var, er et faktum såvel som en påstand mange vil kunne si seg enige i. De aller fleste av oss vet bare at dette ikke er en gjeng med musikere som leverer uinspirerte eller middelmådige plater.

Singelen Imitation Of Life, som allerede i mange uker har snurret på radiostasjonene og på MTV, har indikert at R.E.M. har funnet tilbake til den tradisjonelle popmusikken. En stilart som The Beach Boys, The Beatles eller Crowded House for den saks skyld, alle er gode representanter for. Men punkbandet (som gruppen selv kalte seg i forbindelse med utgivelsen av Monster i 1994, red.anm.), eller det alternative rockbandet som ble presentert for en hel verden på begynnelsen av åttitallet, er mer eller mindre historie. For Reveal har kanskje blitt gruppas mest poppregede album noensinne. Selv med gjennombruddsplaten for de store massene, Out Of Time, tatt i betraktning.

Men fortvil ikke: Stipe & co. skuffer ikke denne gangen heller. Reveal er atter et velsmakende og deilig R.E.M.-album av beste merke. Med andre ord akkurat som forventet.

Låtmaterialet er av ypperste klasse. Som forventet. Produksjonen er som arrangementene av standard god R.E.M.-klasse; enkle og kledelige. Som forventet. Michael Stipe synger jevnt og bra, og serverer lytteren innlevelse og sangferdigheter på sedvanlig vis. Som forventet.

Fansen vil, med andre ord, garantert trykke Reveal til sine bryst – på samme måte som de har holdt seg til tidligere R.E.M.-klassikere som Murmur og Automatic For The People.

Likevel står ikke lenger verden stille og holder pusten hver gang R.E.M. har ny plate på gang. Gruppen har neppe mistet sin posisjon som det historiske bandet de faktisk er, men platene deres engasjerer ikke like mye som før. Ikke fordi de har blitt nevneverdig dårligere eller mindre interessante. Men kanskje fordi verden går videre, mens R.E.M. synes å stå stille.

De aller fleste platekjøpere vet hva de får når de går til innkjøp av nytt R.E.M.-album. Reveal er også et slikt album. Det består for eksempel av tolv herlige poplåter – alle av ypperste klasse – som et hvert annet band kunne ha myrdet for å bli kreditert for. Det er også et album som har blitt et ørlite hakk bedre enn forgjengeren, men likevel ikke helt i samme elitedivisjon som de virkelig store R.E.M.-klassikerne.

De som foretrekker et innovativt og alternativt indie-R.E.M., et punk-R.E.M., et rock-R.E.M eller et pop-R.E.M. (slik tilfellet er denne gang), får ikke nødvendigvis et like spennende band i hvert enkelt tilfelle. Det du får er utelukkende god musikk. Verken mer eller mindre.