Behind The Music – Ren, udestillert rock’n’roll

Jeg har tro på at den nyeste skiva til The Soundtrack Of Our Lives vil være av en slik type. Det virker på meg som om bandet har klart å gjenskape den energien man hadde funnet frem til på debutskiva fra 1996, Welcome To The Infant Freebase, og kobler dette med en krystallklar fokusering på låtstruktur og lydbilder.

Alle sporene på denne skiva virker farget av en ektefølt varme. Det høres ut som om denne plata er elsket frem av mennesker som bryr seg om låtene og om hverandre. På reine rockere som Sister Surround og 21st Century Rip Off til godtriste melankolikere, Broken Imaginary Time og Tonight, sitter følelsen av klassikerstempel i rillene fra første til siste sekund. Alt virker fullstendig gjennomtenkt; Ingen slurv har kommet gjennom prosessen til den ferdige plata ligger ferdig på spilleren.

Selv på en plate av et slikt monumentalt format, kan man finne bestemte favoritter. På Behind The Music har jeg etter lang og nesten intens gjennomhøring fått en bestemt godfot for skivas åpningsspor Infra Riot som er en real «good time feeling»-låt. Med en herlig rocka rytme fra trommesettet til Fredrik Sandsten til det lekne gitarspillet til Bärjed og Person, er denne låta en perfekt smakebit på det humøret som gjenomsyrer hele plata.

Nevermore er en genialt orkestrert poplåt som, med herlig tangentspill fra Hederos og en reint deilig gitarsolo, må bli årets låt ved de fleste prisutdelinger når 2001 skal oppsummeres. Men de tekniske detaljene overskygger ikke melodien eller låtstrukturen. De gjør bare låta enda bedre enn den allerede er. Det er for øvrig et trekk som man finner igjen på alle sporene på Behind The Music.

Jeg kunne, når jeg tenker meg gjennom, trukket frem favoritt etter favoritt, men til slutt hadde jeg bare endt opp med å ramse opp plata fra start til slutt, og lagt opp tråder mot de store rockalbum og enda større visjoner.

Hva er det bandet består av som gjør dem så spesielt bra denne gangen, spør du? Jeg vet ikke helt hva som er annerledes på Behind The Music enn tidligere. Jeg kunne jo nevnt at Hederos, med sitt glitrende tangenttalent, drar pianoet ut av skyggen til Elton John og gir det en rock’n’roll-feeling ikke sett siden Jon Lord herjet med Deep Purple på slutten av ’74. Jeg kunne sagt at Lundberg er en av rockens mest fengslende frontmenn med et lidenskapelig blikk for rockens show, deilig psykedeliske tekster og en helt rå stemme. Jeg kunne nevnt at selv med et gitarband som The Soundtrack Of Our Lives, overdøver ikke gitarene de andre elementene i det soundet som etter hvert blir betegnet som lydbildet til denne svenske supergruppa (allikevel er de alltid til stede; Som en solo eller rytmelyd). Jeg kunne til slutt nevnt at Sandsten på trommer og Gustafsson på bass er to mennesker man bare blir glad av å se og høre. Smiles all around!

Som sagt er jeg i ferd med å definere denne plata som en klassiker. Det kan være pretensiøst å gjøre det etter kun å ha hørt på plata i en knapp uke. Men i løpet av den uka har Behind The Music gått nesten konstant på både discman og stereoanlegget i stua. Dette er en slik plate man bare ikke blir lei av å høre på. En perfekt dose rock og tristesse.

Bandet har lagt fra seg sine masker på omslaget. Det kan høres. Innenfor veggene av plata høres ubesudlet, rå musikk. Ikke i lyd eller produksjon, men i følelser. Dette er en skive som vil stå sin prøve mot både din hjertestorm og din halsbrann. Dette er ei skive du kan spille på fest eller dagen derpå. Dette er The Soundtrack Of Our Lives. Snurr film!