At The Sixes And Sevens – Super Seven står til seks

Seven har tidligere gjort seg bemerket i Tigerstaden ved flere anledninger, sluppet EP i 1999 (If You Want To Play) og deltatt på diverse festivaler rundt om i gamlelandet. Men det er først nå de har gjort alvor av å slippe en skikkelig helaftens plate. Produsent, trommis og gitarist Ole Tom Torjussen har gjort en god jobb på plata, som er fylt med tolv sterke og individuelle låter.

Mange har hevdet, og vil helt sikkert komme til å hevde, at Seven bare minner mer og mer om Briskeby. Det har de på mange måter rett i, men det er et og annet som er bedre, og etter min mening langt mer rocka og spennende med Seven. Anette Gils stemme i kombinasjon med resten av gjengens energiske, ivrige riff gjør sammensetningen tilnærmet perfekt, om ikke annet så i hvert fall for mitt hardt utsatte øre.

Jeg kan nevne Bite, Super, Honey, Spin og den svært overraskende avslutningen på tittelsporet som høydepunkter, men det er egentlig ikke noen vits. Alt er sterkt. Sjeldent sterkt! Seven kan sikkert sammenligne med en haug av andre i samme sjanger, men det er egentlig ikke nødvendig.

For Seven er ikke lenger et ukjent undergrunnsband, men har tvert i mot i visse kretser allerede rukket å bli ganske kjente. Og større vil de bli! Gruppen har sikkert døpt låtene med omhu, i hvert fall kan det virke slik når førstelåta heter Super. En mer passende betegnelse enn det, ville man vel blitt nødt til å lete lenge etter i denne sammenhengen. Det er ihvertfall det mest riktige ordet som kan brukes når denne plata skal beskrives. Takk!