How They Win – This is trønderrock!
I seg selv er ikke disse artistene (nødvendigvis) en katastrofe, men fordi disse også holder en høy profil blir det skadelidende for de som virkelig driver med kvalitetsmusikk. Hadde det vært opp til meg, så hadde uttrykket trønderrock omhandlet band som nettopp Motorpsycho, Cadillac, Tugboat, Null$katte$nylterne, Sanderfinger, Gus Panser og; jamesband!
jamesband (som ikke må forveksles med James Band) er opprinnelig fra den storkjeftede byen Namsos. I dag har gruppen base i Trondheim, noe som er helt naturlig for band som vil nå lengre enn til samfunnshuset på Skage. Riktignok hører bandet til den «musikalske eliten» i Namsos og har lenge vært omtalt som byens nye musikalske alibi, men gutta har muligheten til å bli noe mer enn bare kompisene til Bjarne Brøndbo & Co.
Når man beskriver jamesband som et melodisk, gitarbasert og fengende band blir det for en musikkanmelder nødvendigvis å gjenta seg selv for ørtende gang. Men nå er nå en gang dette orkesteret nettopp det, og at de etter sigende skal være et liveband av et visst format er ikke vanskelig å forestille seg etter å ha hørt deres andre EP, How They Win. Deres første, Cold Blue Steel, kom i 1998 og solgte imponerende nok i rundt 1000 eksemplarer. Hemmeligheten ligger først og fremst i at bandet har et godt øre for en god melodi, men ikke minst er gitarene også av den deeiiilige sorten! For en gitarelsker er det fortreffende å høre en så gjennomført god gitar som tilfellet er på EP-ens beste låt Chamber. I år 2001 er det kanskje noe gammeldags å ta helt av for et gitartema. Men fader heller! Den yndige gitaren som vrenges så Motorpsychosk gjennom låten får det regelrett til krible gjennom ryggmargen. For ikke å nevne et minst like forfriskende refreng! Thomas Olsens spede vokal balanserer godt sammen med det mer tøffe uttrykket til resten av bandet, og det er fint å høre en vokalist i et rockband som ikke streber etter å bare være tøff (uten å vite hvordan fyren faktisk ter seg på scenen… !).
Svakheten til How They Win ligger undergravd i at alt ikke holder et like interessant nivå. Kanskje fordi de andre låtene ikke er så fengende og lovende som før nevnte Chamber samt Standing Number One. Men det er for småplukk å regne i en EP-sammenheng.
jamesband har talentet, melodiene, trøkket og ikke minst gitarene til å nå lengre enn til Heimdal stasjon. Som det powerpopbandet de er, trenger de bare å skrive flere låter som kan spilles på radio – og vips så er de kanskje der hvor de fortjener å være. I det faktum at de har Olsens vokal og de i dag noe utradisjonelle, men likefullt tradisjonelle gitarlåtene på repertoraret, har de særpreget på plass. jamesband kan med andre ord lett plukkes ut fra mengden. Bare det er et pluss å ta med seg, og er en grunn til at How They Win kan anbefales (og det er ikke fordi undertegnede selv er trønder).
