Mokoondi – Teknisk innsikt – kunstnerisk naivitet

Band som Godspeed You Black Emperor!, Jon Spencer Blues Explosion og The Avalanches prøver seg ute i dette ukjente territoriet -uvitende om hva som kan skjule seg bak neste sving. Men, det er en fare med denne tilnærmingen til musikk. Det kan fort falle over i anmassende musikkteori og ‘sær for å være sær’-tanker.

Mice Parade prøver seg som pioner i dette ville vesten og med teknisk innsikt er de på god vei. Dessverre mangler de det lille ekstra. Jeg savner visjonens manifestering i lydbildet. Mice Parade vet nok hva som låter riktig og hva som er karierremessig korrekt, men etter min mening synes jeg de feiler i overgangen fra tanke til tone. De klarer ikke gi meg det samme som andre band med samme nysgjerrighet gir meg. Mice Parade klarer ikke skaffe frem den elektrisitet Mogwai har i blodet, den særhet som flommer ut av Olivia Tremor Control eller den fullstendig totale instrumentkjærlighet som Tortoise alltid har vist frem fra scene og plate.

Det hele låter som om bandet har villet inkludere trekk og linjer fra flere av postrockens mestere – men det hele faller gjennom og det høres i stedet ut som om de tråkker i flere vanndammer enn de burde ha godt av. Selv om de har den nødvendige instrumentteknikken inne, klarer jeg ikke engasjere meg i musikken deres. Det hele blir dessverre for platt og uengasjerende.

Plata avsluttes med en innspilling av en brasiliansk mann de hørte på stranden en kveld. Dette avsluttende ‘one-take’ av en manns a capella har mye av det resten av plata mangler; intensitet, mål og skjønnhet. Det er synd for Mice Parade, men jeg håper de lærer noe av sin brasilianske venn innen de prøver seg på ny.