The Altogether – En nesten altomfattende middelmådighet

Deres «brune album» på midten av nittitallet sørget for at denne anmelder ble hektet umiddelbart. Dets flytende tangentlinjer og hektende beats tok meg umiddelbart til en annen sfære. Særlig var det monumentale sporet Halcyon + On + On en digital åpenbaring for en gitarelsker. Orbital klarte på dette albumet å integrere fleksibiliteten fra rockmusikken med droningen fra den elektroniske scenen.

The Altogether gir aldri de samme frysningene. I stedet tar jeg meg i å falle fra mens plata spilles. Den gir meg ikke noe jeg ikke har hørt før. Selvfølgelig er det tendenser på denne plata som sparker de fleste av duoens konkurrenter av banen, men de er ikke lenger så kjeveknusende som de var for en håndfull år siden. De tar noen ukjente vendinger her og der, men det holder ikke. Helhetlig sett blir det hele for likegyldig. De forventningene man har til Hartnollbrødrene er såpass høye at det også er lang vei til bunnen når de først faller gjennom isen.

De gjør bruk av temaet til den legendariske fjernsynsserien Dr.Who og riffbaserer seg på Tool og deres mørke metall på Tootled. Dessverre blir det progressive raseriet til amerikanerne i stor grad samplet vekk av de britiske brødrene. De leker seg med folkrockeren David Gray på Illuminate, men dette resulterer bare i et slapt, ambient lydspor uten noen særlig energi.

The Altogether låter bra og ser flott ut (med røntgenbilder av brødrene!). Og denne skiva kommer sikkert til å flytte på noen bein på dansegulv verden over. Men, som med The Prodigy, Underworld og til dels også Fatboy Slim, er noe av Orbitals momentum blitt borte i løpet av de siste årene. Det virker som om de bare er i ferd med å «going through the motions». Det hele virker ikke særlig inspirert. Jeg håper bare de sparer opp til noe virkelig bra til neste gang.