Loco – «Smooth» så det holder

Deres forrige album Mimosa var nok mer ment som et venteprosjekt for fansen enn som et ordentlig album, for på Loco er Fun Lovin’ Criminals tilbake i god gammeldags gangsterstil. Men de begynner med den punkaktige låta Where The Bums Go som er riktig så rølpa, men fortsatt umiskjennelig Fun Lovin’. Det er mye inspirasjon hentet fra George Clinton på Loco.

En låt som Microphone Fiend er som hentet ut av Computer Games – med de samme synthlydene og tydelige 80-talls funk som det Clinton presenterte tilbake i 1982. Tittellåta er leken, lett og sydlandsk og veldig «santanask» i temaet. The Biz er like tøff i trynet som hvilken som helst hardbarka gangstarapper, mens Run Daddy Run er 70-talls og så chilla at det ikke levnes tvil om hvem som er sjefene over alle sjefer. Det er i hvertfall ikke Asgeir. Bumps discosound er en sikker radiovinner mens Underground er en riktig så vakker liten sak.

Og slik kunne man ha holdt på i evigheter. Det er egentlig veldig lite å si om Loco bortsett fra at det er et solid album fra de desidert kuleste og tøffeste gutta i strøket. Tuftet på det beste av funk, disco, easy-listening, rap og rock de siste tretti årene. Fun Lovin’ Criminals utviser stor forståelse for røttene til musikken og det er opplagt at de er ekte musikkelskere med sans for det subtile. Produseringen, som de selv står for, er også lekkert og oppvakt gjennomført.

Hueys dype og nesten hviskende vokal blir riktignok nesten litt for cool og søvndyssende, spesielt mot slutten av plata, men det holder til mål fordi låtene er bra nok. Problemet på Mimosa var at det ble for intetsigende coolness og dette er noe de fortsatt balanserer på randen av. Men når Huey har hvisket seg hes på She’s My Friend og albumet ikke ser ut til å gå noen vei, kommer den nydelige instrumentalen There Was A Time som veier opp for all overdreven mangel på energi til nå. Og ut fra det blå dukker den cowboyaktige rocklåten Dickholder opp, en helt merkelig sak, men som overraskende nok funker veldig bra.

Albumet avsluttes med den ikke fullt så lille Little Song, som er så country som et band fra New York kan komme uten å bli kalt countryartister. Steelgitarene, som de brukte så flittig på Mimosa, dukker igjen opp og resultatet er faktisk ganske lekkert. Det skjulte bonussporet er igjen innom George Clinton og er virkelig bra. Så bra at man ikke skjønner hvorfor den ikke kan ha en egen identitet.

Fun Lovin’ Criminals er ikke det mest energifylte bandet i verden, men de vet å lage musikk når de først er inspirert. De er ikke like friske og originale som på debutplata, men det er kanskje uansett for mye å forlange. Loco er tøff og, som før nevnt, cool og blir dermed lett å anbefale dersom man har sansen for en lett funky vri.