Revelling / Reckoning – To plater – en kvinne

Hun har i tillegg fått med seg et virkelig stjernelag på dette albumet. Om ikke i navn, så i hvert fall i instrumentell kvalitet. Blant annet er blåserguruen Maceo Parker med på flere av sporene, og bidrar til det fete groovet som preger låtene.

Men, det er likevel Ani DiFranco selv som er den definitive hovedperson på Revelling / Reckoning, for det er hennes stemme og låtskrivertalent som gjennomsyrer skiva.

Det er ikke altfor mye friksjon, snarere virker det som om man her heller har lagt seg på en mer behagelig linje og satser på rolige blåserarrangementer, strengakustikk og den varme stemmen til frøken DiFranco. Dette er et slags jazzalbum for ‘the alternative nation’?

Noe av styrken til Ani er hennes særegenhet og selvstendighet. I en sjanger som ofte setter umiddelbarhet og utseende som primærattributter når man skal selge plater, er det forfriskende å følge denne unge kvinnen som på sitt eget plateselskap setter sine egne grenser og gjør sine egne valg. Hun har tidligere vist at hun tør gå egne veier – selv på bekostning av halvert platesalg – noe som bare øker hennes kunstneriske verdi for hver eneste plate hun gir ut.

Mange kvinner som svømmer i samme farvann som Ani, tør sjelden gå så dypt som hun gjør. Verken tekstmessig eller instrumentelt. Med det blir det gjerne mindre interessant og ender nærmest opp som fyllstoff i formiddagstimene på MTV. Ani DiFranco gir meg følelsen av å høre på en naken sjel. Hun gir meg noen av de samme tankene somfor eksempel Ben Harper klarer å mane frem i sine beste øyeblikk.

Så, hvordan er hennes nyeste dokument? Til det kan jeg si at Revelling / Reckoning er en plate delt på midten. Der hvor den første halvdelen Revelling er lys og til dels uptempo, er Reckoning mer trist og melankolsk.

Man legger for øvrig merke til en del detaljer når man sitter og hører på slike plater, og på denne skiva er det instrumenteringen til bandet bak DiFranco som hele tiden overrasker og gleder; fra Parkers blåsere til Lloyd Maines’ steelgitar. Men hele dette massive dobbeltalbumet på 29 spor, innehar en varme i selve produksjonen og gjennom melodiene. Det er denne helheten som er med på å dytte plata opp på øverste hylle. Man har lagt livsnervens gnist tett opp mot mikrofonen og spiller av selve hverdagen.

Revelling / Reckoning er en god plate som nok kommer til å rulle og gå på flere stereoer i løpet av sommeren og høsten i år. Og til slutt må jeg også bare tilstå og krype til korset; Anis nye plate innehar de samme tidløse kvaliteter som er med på å skille klinten fra hveten i de fleste valg. Som Fragile av Nine Inch Nails var en maktdemonstrasjon innen industriell rock, er nemlig Revelling / Reckoning en milepæl innen amerikansk feminin rock.