Ad Nauseam – Stemningsplate for mørke kvelder

Det har gått over syv år siden forrige fullengder fra italienske Monumentum. Det er derfor ingen overraskelse at mye har forandret seg siden den gang. Dagens Monumentum kan knapt sammenlignes med bandet som ga oss In Absentia Christi. De som forventer seg et metalalbum bør nok ta en lytt i butikken før de går til innkjøp av Ad Nauseam.

Roberto Mammarella er faktisk det eneste gjenværende medlem siden debuten i 1995. Dette har naturlig nok også påvirket musikken voldsomt. Et tilsynelatende følelsesladet manifest på bandets hjemmesider forklarer stilskiftet med at alle bandene Monumentum tidligere så opp til er død og begravet for lengst. Det konstateres også at det er en umulighet å gjenta formelen som ble brukt på In Absentia Christi, og at den som ikke skjønner det er en idiot og bør ikke uttale seg. Ganske aggressiv tale med andre ord.

I motsetning til In Absentia er låtene denne gangen bygget opp rundt looper og sampler av forskjellig slag. Åpningslåten Last Call For Life er vel egentlig det eneste sporet som har visse fellestrekk med tidligere Monumentum.

Ellers befinner vi oss i et dystert, elektronisk landskap med operainspirert vokal og mystiske tekster på både engelsk og italiensk. Dette fungerer til tider supert. Spesielt Perche Il Mio Amore og den nesten åtte minutter lange avslutningslåten Under Monochrome Rainbow kler det nye lydbildet bra.

Ad Nauseam har enkelte steder blitt sammenlignet med nyere Ulver og Arcturus. Etter undertegnedes mening er det en alt for smigrende sammenligning. Det er ingen tvil om at Monumentum er flinke til å male lekre stemningsbilder, men denne platen er på ingen måte revolusjonerende.