5 – Decibelmørkets fyrster
Supersilent er et av de bandene som definerer det soundet Rune Grammofon har satt seg fore å utforske. Et elektrisk og støyfrekvent bad i bildet av storbyen tømmer seg over lytteren og fjerner alle de argumentene og prinsippene man pleier å ha når man setter seg ned med ei plate i fanget. Med jazzens fokus smørt ut over samtiden, er Supersilent i gang med å skape et sound for den kakofonien vi går rundt i hver dag; bilbrøl, heismusikk og klokkeklang.
5 er en konsertplate med uttak fra konserter bandet har gjort i Oslo (Blå og Kulturkirken Jakob), London og Bologna. Ut av tredve timers råtape fra bandets siste konserter, snekret Helge Sten sammen dette nesten ufattelig mektige verket. Det hele er satt sammen i et tittelløst og dørgende sammensurium som til tider nesten er lydløst for i neste sekund fare ut av høyttalerne i et monitorsprengende feedbackhyl. Selv om det til tider stormer ganske bra i lydbildet på 5 – hør bare på det monotont støyende klimakset i 5.1 – er det likevel en ganske så uventet stilltiende affære de har gitt ut denne gangen; da de har rykte på seg for å være en ganske hardkjørende konsertopplevelse.
Som med de fleste utgivelsene jeg har hørt fra dette unike plateselskapet, er det også her vanskelig å definere noen entydig karakter. Mest på grunn av den særegenhet bandet fremviser på dette og tidligere album, men også på grunn av det pionerarbeidet de gjør. 5 er nok et nydelig dokument på de kreative evnene til et av landets beste orkestre uavhengig av sjanger.
Supersilent maler ut visjonene sine for publikum og det er ikke antydning til lyd fra de usannsynlig stille og lydhørte tilskuerne. Det hele skjer på scenen, i instrumenteringen fra disse fire karene – Helge Sten, Arve Henriksen, Ståle Storløkken og Jarle Vespestad – og i det uegoistiske samarbeidet dem i mellom. Av de fem sporene på 5, er det kun et som faller under ti minutter, 5.4, og likevel føles ikke plata et minutt for lang. Tonene fra dette orkesteret smøres inn i øregangene og blir en del av timene; minuttene man våker / sover.
Supersilents musikalske maleri strømmer over av audioversjoner av den hverdag vi alle lever i. Storbyens lydvegger og lyslinjer skrives ned av dette bandet og dokumenteres på en surrealistisk måte med et utall fint stemte pensler. For meg høres det ut som om Supersilent, og flere av de andre bandene i stallen til Rune Grammofon, jakter på den essensen som binder hverdagens lydkaos sammen; det limet som gir alt mål og mening.
