Phanerothyme – Finpusser popformelen

Albumet åpner med Bedroom Eyes, som er basert på sart vokal, akustisk gitar og svevende fiolinarrangementer. Ganske fint, men forholdsvis fjernt fra hva gruppen presenterte på midten av nittitallet. Da gir For Free et noe mer balansert inntrykk av at vi snakker om samme band som gav oss klassikere som Demon Box og Timothy’s Monster.

Arrangementene avslører likevel at Motorpsycho har utviklet seg i en retning som gjør dem betraktelig mer tilgjengelige for menigmann enn hva som har vært tilfellet før. Til tross for at flere småpsykedeliske innslag også kommer til overflaten på Phanerothyme, framstår Motorpsycho anno 2001 som et noe mer ordinært rockband. Selv om dette i seg selv kan få enkelte fanatiske forståsegpåere til å fnyse, er det på samme tid hevet over enhver tvil at Motorpsycho alltid vil være en band i utvikling.

På Phanerothyme viser trønderne flere sider av seg selv. At også Motorpsycho har hentet inspirasjon fra fortidens musikkhistorie kommer flere steder tildels tydelig frem. I spor som B.S., Go To California og singelen The Slow Phaseout anes for eksempel konturene av The Beatles, The Beach Boys og The Doors. I en salig blanding. Men Motorpsycho makter å skape sitt eget unike sound, noe som alle med et forhold til bandet også vet å prissette.

På den annen side har Motorpsycho muligens vist seg som et mer spennende og uforutsigbart band ved tidligere anledninger. Formatet låtene her befinner seg i skremmer neppe noen, og låtene faller like naturlig inn på spillelistene til P4 og P1 som hos Petre. Men hva så? Phanerothyme inneholder først og fremst et knippe gode komposisjoner som samlet bidrar til at albumet plasserer seg godt i rekken av overbevisende album signert trøndertrioen.

Albumets spilletid er på snaue tre kvarter, noe som forsterker inntrykket av at gruppen er inne i en mindre produktiv fase en hva de for eksempel var midt på nittitallet. Medprodusent Deathprod har atter en gang gitt sin signatur i produksjonen, mens særlig andelen av blåsere bidrar til å gi albumet et særpreg.

Phanerothyme er intet mesterverk, men et jevnt over godt og solid album som hever seg godt over gjennomsnittet i platestrømmen. Og sett i forhold til tidligere Motorpsycho-utgivelser, plasserer denne seg et sted mellom Blissard og Let The Eat Cake.