Get Ready – Tilbake i storform

Til tross for at det har gått nesten et tiår siden sist vi hørte fra dem, har ikke Manchester-musikerne lagt i dvale siden Republic så dagens lys i 1993. Sideprosjektene Electronic, Monaco, Revenge og The Other Two, har sørget for at interessen fra fansen har vært opprettholdt. Men ingen av disse har likevel aldri vært helt det samme som når originalene selv har gitt ut nytt materiale.

Den knallsterke singelen Crystal har i forkant av albumrelease antydet at grombandet er i storform. Og heldigvis viser det seg at New Order ikke bare tirret oss med et friskt pust fra fortiden. Bandet formelig oser over av spillekåthet og virker mer sultne enn noensinne. Get Ready er et mer rocka album enn forgjengeren, og konturen av klassiske Joy Division kan utvilsomt skimtes i kulissene.

New Orders musikk har alltid båret preg preget av at gruppen har en fot i hver leir: Enten har låtene hatt et snev av The Cure over seg, eller de har vært noe mer disko-orienterte, ikke ulikt landskapet Pet Shop Boys beveger seg i. På Get Ready er New Order først og fremst seg selv (de var uansett «originalene» i begge tilfeller), og har samlet seg rundt et mer stødig og komplett album enn noen gang tidligere. Til sammenligning kan det tilføyes at New Order fremfor noe har vært et typisk singel-band, noe en av tidenes beste singelsamlinger, Substance fra 1987, er et godt bevis på. I albumsammenheng har Manchesters stolthet tidligere nesten bare lyktes delvis, kanskje med unntak av Low-Life (1985) og Technique (1989), som fram til nå har stått som deres mest helstøpte album.

Etter tyve år under navnet New Order, befinner kvartetten seg for første gang i karrieren seg i nærheten av det de skapte som Joy Division i storhetstiden 1979/80. Det ble liksom aldri helt det samme uten Ian Curtis’ særegenhet, noe som Bernard Sumner & co. hele tiden har vært bevisst på. Derimot lykkes de i å gjenskape noe av den originale magien som åpenbarer seg på Get Ready. 21 år etter Curtis’ tok farvel med denne verden. For Get Ready er fullstappet med atypiske Joy Division-elementer, men samtidig bærer dette mer enn noe preg av at New Order har funnet tilbake til seg selv. På sitt syvende studioalbum fremstår de som nytenkende, samtidig som den opprinnelige særegenhet ved dem er ivaretatt på best mulig vis. Det låter med andre ord veldig – nesten mistenksomt – riktig. Noe jeg tror de hadde klart selv uten innleid drahjelp fra Billy Corgan, Bobby Gillespie og The Chemical Brothers, som alle deltar her.

Først og fremst fungerer det bortimot ett hundre prosent for kvartetten denne gang fordi samtlige komposisjoner i utgangspunktet er av knallsterkt kaliber. Alle som en. Her finnes riktignok ingen Blue Monday eller True Faith, men derimot er albumet fullspekket med låter slik bare New Order kan gjøre det. Nevnte Crystal gir en god pekepinn for hvilken retning resten av Get Ready tar.

Videre kunne 60 Miles An Hour naturlig ha passet inn som et spor på Low-Life, mens Turn My Way (med Corgan på gjestevokal sammen med Sumner) reflekterer at New Order er et band av i dag, like naturlig som de er et pust fra fortiden. Vicious Steak har videre et snev av Electronic hengende over seg, mens Primitive Notion er som å gjenoppdage klassikeren Closer (Joy Divisions andre og siste ordinære album, red.anm.), hadde det ikke vært for at Sumner har overtatt som vokalist.

På Slow Jam og Rock The Shack er Primal Scream-faktoren tydelig til stede, delvis takket være Gillespies gjesterolle i sistnevnte spor, mens de noe mer elektronisk orienterte Someone Like You og Close Range (takket være et visst Chemical Brothers-preg) vitner om et band i stadig utvikling, mer enn tyve år etter sin oppstandelse. Albumet avsluttes med den nakne balladen Run Wild, som har et noe mer akustisk lydbilde enn resten av platas spor. Kanskje litt uvanlig i New Order-sammenheng, men like fullt så kledelig som resten av materialet som finnes på Get Ready.

I forhold til andre band fra sin samtid (kanskje med unntak av Depeche Mode som riktignok skuffet litt på årets utgivelse, men ihvertfall med The Cure og U2 som nærmeste preferanser), viser New Order anno 2001 seg som det mest (om ikke eneste?) bunnsolide britiske bandet som har overlevd åtti- såvel som nittitallets mange friksjoner i popmusikkens univers.

Tusen takk, Bernard Sumner, Peter Hook, Stephen Morris og Gillian Gilbert! Dette trengte virkelig en gammel fan!