This Is Stina Nordenstam – Elektroballadegrep

Det sies at skjønnhet og stor kunst henger nøye sammen med lidelse, smerte og faenskap &endash; som soppskyen fra en atombombe eller det fargerike mønsteret på den dødbringende slange. Noen hevder at den mest besnærende musikken springer ut av tvil, bitterhet og desperasjon.

Enter Stina Nordenstam. På hennes femte album dominerer fortsatt fortvilelse, fremmedgjøring, ensomhet &endash; materialisert gjennom hennes særegne høyspente elektroballader.

«Welcome to happiness / No smoking allowed / Here it’s so easy to burn yourself / And equally hard to survive».

Det går i skoleuniformer, togstasjoner, vinterklær, drosjer og fly &endash; alt i relieff til forholdet mellom mennesker i en post-millennium-tid preget av egoisme.

«Everyone else in the world would love me by now/but not you».

Likevel er plata mer tilgjengelig enn flere av forgjengerne. Noe har nemlig skjedd siden debuten med Memories Of A Colour for ti år siden. Hun er ikke fullt så innadvendt som før &endash; men med særpreget i behold for ikke å miste statusen som kultartist. Og i motsetning til tidligere, da hun stort sett droppet intervjuer og konserter, har hun latt seg intervjue i forbindelse med denne plata.

Nordenstam projiserer angsten bredt med sin spesielle, alveaktige stemme. Til tider barneaktig, stemmen fra et Lucia-tog i svensk skrekkfilm. Men også narkotisk, halvt hviskende, vispende i trip hop-lydlandskaper.

Andre ganger lo-fi-inspirert, litt støyende, særlig i The Diver og Keen Yellow Planet, hvor Brett Anderson fra Suede bidrar med Bowie-frasene sine.

Ergo gir hun oss et åpnere lydbilde og noe mer kommersielle melodier her. Nevnte Keen Yellow Planet er blant de beste. Den kan faktisk høres ut som et pust fra en annen planet, omtrent slik verdensrom-faktoren var høy på Suedes første plate.

Clothe Yourself For The Wind er en isnende vakker affære. Og Everyone Else In The World har en nydelig melodi Björk antagelig aldri vil kunne skrive.

Nordenstam har også blitt kalt Sveriges Björk. Man forstår hvorfor, men der Björk har stagnert noe, har Stina Nordenstam blitt bedre. Anja Garbarek er i sin tur blitt kalt Norges Nordenstam.

Som Garbarek er nok Nordenstam fortsatt sær for de store massene, og la oss takke fanden for det. Noen vil derfor synes det er greit at skiva klokker inn på bare drøyt halvtimen. Andre vil hige etter mer.