Ghost – Bare nesten betagende

Og det gjør slettes ingenting så lenge standarden holder seg såpass bra som i Cerratos tilfelle. Musikalsk sett er dette bandet sterkt farget av vokalist Maria Cerratos mørke stemninger og karakteristiske stemme som er det absolutte fokus i musikken. Hennes sterke og gørrtriste vibrato er umulig å overse når den er så til de grader spesiell. Når hun samtidig har ansvaret for å skrive låtene, ligger den kunstneriske tyngden svært sterkt på henne.

Stemningene gjennom den tyve minutter lange affæren er i stor grad laget ved hjelp vokalen og synthlydene til Luis Cerrato. Sistnevnte legger ofte til en syntetisk cello, som overraskende nok fungerer veldig bra og skaper en helt spesiell farge på låtene. Spesielt gjeldende er dette på det fjerde sporet, Stringfellow, som sammen med Forsaken er de to virkelig triste låtene.

Ghost innehar ellers en rekke spennende elementer. Pirrende talenter som det skal bli interessant å følge videre. Musikken blir aldri så betagende vakker som på live-versjonen av Gentle Kiss som er å finne på årets Sement #2-plate. Men dette bandet vil sannsynligvis aldri bli å finne blant bestselgerne her til lands.

Men de åpenbare talentene til de involverte vil forhåpentligvis klare å frembringe noen låter som er mer henførende enn de som er å finne på Ghost. Som lytter klarer ikke denne anmelderen å bli så fanget av musikken som musikken i seg selv legger opp til. Men navnet Cerrato er likevel helt klart verdt å merke seg allerede nå, hvis din musikkinteresse er over gjennomsnittlig.