Trust No One – Smaken av dårlig øl

Albumet åpner med singelen Rexall som raskt setter an kursen for resten av skiva og får en til å tenke på begynnelsen av nittitallet. Det er en låt med fint driv og en sterk industriell overtone som ikke nødvendigvis hadde blitt feil på en plate av Soundgarden. Det låter bra, men i en hverdag som preges av navn som The Strokes og The Avalanches låter dette noe unødvendig.

Dave Navarro legger seg også opp mot et noe svunnet sound på de neste sporene, og får undertegnede til å ubevisst trekke tråder mot et band som Nine Inch Nails. Problemet er at Trent Reznor klarer å låte mye mer intens og klaustrofobisk. Hør bare på The Fragile av Nine Inch Nails!

Men ikke alt er helt uten sjarm på Trust No One. En mann med såpass erfaring kan aldri gå helt feil. På de sporene hvor Navarro toner ned rocktrykket, klarer han å finne frem til noe fint; noe eget. I et halvt elektronisk landskap i Very Little Daylight finner han frem til melodien, og låter som han har oppdaget Depeche Mode. På den relativt akustiske avslutningen, Slow Motion Sickness, toner han dessuten ned, klisjeene og skaper i stedet noe mer tidløst.

Resten av platen blir raskt platt. Selv med hjelp fra gode venner går det ikke helt veien for Navarro denne gangen. Blant annet deltar Matt Chamberlain (Smashing Pumpkins), Stephen Perkins (Jane’s Addiction) og Brendan O’Brien (produsent for Pearl Jam og Stone Temple Pilots) på diverse instrumenter.

I intervjuer har Navarro sagt at temaet for denne platen har vært hans frykt, og albumet skal ha vært som en renselsesprosess for den erfarne gitaristen. Dette kommer imidlertid ikke helt frem i bildet på sluttproduktet. Et eksempel på dette er de ofte tunge gitarveggene og harde trommene som aldri blir skremmende eller sterke, men som snarere reduseres til en monotoni som passer fint inn i en hverdag med MTV-rock til heisbruk.

Navarros versjon av Venus In Furs (opprinnelig av Velvet Underground) må nevnes som en advarsel til eventuelle lyttere: Uten den spissfindighet og kløkt Reed og kompani utviste på originalen, faller han her mellom stoler av alle slag. I hans hender er denne klassikeren redusert til en flau bismak. Omtrent som ettersmaken på dårlig øl.