Slår et slag mot musikkmasturbering

Odds eneste rettesnor for å lage musikk, er at den skal være motivert av noe annet enn ønsket om å tjene penger.

– Jeg har ingenting til over for teknisk dyktige musikere som runker skalaer eller leser ord fra et ark uten å ha et forhold til hva de formidler. Masturbere kan man gjøre hjemme, sier ukens mest profilerte platedebutant, og lover at han aldri skal bli en fallert stjerne som lever på gamle bragder: – Den dagen jeg ikke har mer å melde, holder jeg kjeft, insisterer han.

Plateselskapet EMI okkuperer hele toppetasjen i bygården Karl Johansgate 12J. Panoramas utsendte ledes igjennom en myriade av ganger, forbi vegger hvor gullplatene henger tettere enn regndråper i høstluften. Vil Odds debutplate Mind Your Head noensinne henge her, mon tro? Når vi først møter Odd, sitter han henslengt på en vinduskarm med utsikt over omkringliggende hustak og signerer promoeksemplarer av platens tredjesingel, Never Without *.
– Jeg er veldig glad i den låta, forteller han oss etterpå, og avslører etter innstendig press fra Panorama at den handler om «en lang pubertet uten noen å spille ball med».

– Mot slutten av tenårene var jeg nok litt bitter. Noen vil kanskje si at det er i seneste laget for meg å begynne å skrive om sen pubertet nå, som 29-åring, men er man ikke ferdig så er man ikke det, sier han. Never Without er den eneste låta som ble laget under studiooppholdet i fjor vinter. De andre sangene har Odd gått og grunnet på i flere år.

– Never Without satt som et skudd. De andre ti låtene kommer fra en stamme på førti låter som jeg har jobbet med fra jeg var tidlig i tenårene. Mange av dem tok lang tid å spille inn, ikke minst fordi jeg måtte komme på hvorfor jeg hadde skrevet dem i utgangspunktet. Hva jeg egentlig forsøkte å si for alle de årene siden. Jeg hadde mistet taket på dem, vedgår han.

Sær perfeksjonist
Odd slenger seg ned på en stol i et lite møterom som mest av alt minner om en hems. Regnet slår hardt mot det skrånende taket.

Han har holdt på med musikk så lenge han kan huske, og har vært knyttet til plateselskapet EMI de siste fem årene. Likevel debuterte han ikke før i fjor vinter, med singelen Heroine. Innen den tid har han vraket en liten hær med produsenter og musikanter.

– De delte ikke min visjon, oppsummerer Odd, før han utdyper:
– Jeg er sær, og vet hvordan jeg vil ha det. Det er nødvendig at jeg stoler på folkene rundt meg. Da jeg skrev under for EMI hadde jeg allerede laget låter i over ti år, og visste godt hvordan ting skulle låte. Produsentene jeg jobbet med ønsket å sette sitt preg på musikken, og jeg stolte ikke på at vi ville samme sted. Etter en stund satt jeg foten ned, alltid.

Etter mange mislykkede studioopphold, ba han om å få være sin egen produsent. EMI sa nei.
– De synes at jeg er for sær. Egentlig tror jeg ikke at noen artist har godt av å sitte med alt ansvaret selv, innrømmer Odd.

Musikkekteskap
Til slutt fant plateselskapet frem til en svensk produsent ved navn Ronald Bood.
– Jeg stolte umiddelbart på han. Det bare var noe som fungerte. Bood la ingen fingre imellom, og sa akkurat det han syntes. Og det viste seg at vi var enig i det aller meste, og derfor hadde jeg ingen problemer med å overlate tømmene til han. Når bitene falt på plass, gikk innspillingen raskt unna, forteller han.

Odd vedgår at han heller ikke er verdens letteste person på hjemmebane. Likevel har ekteskapet med Frid holdt i fire år nå. Her er det snakk om et vaskeekte musikkekteskap, for Frid er vokalist i et band med samme navn. Bandet har vært med på å skrive tittellåten til Odds debutalbum, men han avviser at det noensinne blir aktuelt med et mann- og kone-band.
– Vi har klare skillelinjer. Hun holder på med sitt, og jeg med mitt. Grunnen til at jeg av og til spør henne om å kore for meg, er at hun er jævlig flink til å synge og at stemmene våre klinger godt sammen. Det er ikke fordi hun er kona mi. Og på samme måten har jeg stilt opp som «kordame» for henne ett par ganger, når de vanlige kordamene ikke kan stille. Da gjør jeg akkurat som jeg får beskjed om, og holder ellers kjeft. Det kan jo fort bli sårt, vedgår han.

Ensom oppvekst
Artisten Odd er oppvokst på Årdal i Sogn og Fjordane. På hjemmesiden sin oppsummerer han det hele slik: «I left. I never looked back».
– Jeg er nok ikke så bitter som jeg utgir meg for å være. Bare en gang innimellom, sier han.

Årdal er delt opp i to tettsteder, og Odd vokste opp tre kilometer utenfor nærmeste tettsted, med ytterst få lekekamerater på sin egen alder
– Det var ikke det enkleste i verden. Og så var det heller ikke bare fest og moro å være interessert i musikk, mens alle andre holdt på med sport og spill. I en liten industribygd bør du ikke skille deg for mye ut, og her er nok ikke Årdal noe verre enn andre steder, tror han.
– Driter i penger

Nå har han bodd rundt ti år i Oslo, og har absolutt ingen planer om å flytte tilbake til hjemtraktene.
– Genetisk sett er jeg bymenneske. Jeg var oslogutt før jeg flytta hit. I en by kan du selv velge miljø, og finne en egen krets med mennesker. Du kan også være anonym i den store mengden. Begge deler appellerer til meg, sier Odd.

Imidlertid er økonomien et vedvarende problem for det unge ekteparet. Man blir ikke fet av å spille gitar, og Frid jobber i et reisebyrå på deltid.
– Å ikke ha penger var helt okay så lenge jeg bare hadde meg selv å tenke på. Men nå som vi er to, blir det mer slitsomt. Hvor skal pengene til neste bunke med regninger komme fra, spør han, og påstår i samme slengen at han aldri kommer til å få seg en ni til fire-jobb.

– Jeg kan ingenting annet enn musikk, og har det ikke bra med meg selv hvis jeg ikke får jobbet med det. Det er helt uaktuelt for meg å ta en eller annen jobb og ha det drittelendig helt til jeg pensjonerer meg. Fuck that! Jeg driter i penger. Jeg skjønner ikke helt konseptet penger. Men det er kult å bruke dem, sier Odd.

– Hvor kommers er du villig til å være for å oppnå suksess med musikken din?
– Jeg vil ikke prostituere meg for å selge plata. Ikke tale om. Jeg skal fortsette å lage musikk, uavhengig av om jeg selger, repliserer han kjapt.

Stjerner i sikte og andre ungdomssynder
Odd er likevel ærlig nok til å innrømme at han har stilt opp på et par ting som han helst hadde unngått, om han kunne plukke fra øverste hylle.
– Det er diverse intervjuer, diverse opptredener, sier Odd, uten å ville gå nærmere inn på det.
– Du deltok på, og vant, Stjerner i siktet for en del år siden?
– Et hovedpoeng for meg er at man må tenke selv, og ikke være redd for å være meg selv. Og så får jeg plutselig sjansen og stiller opp på TV som en helt annen kis. Det er jo ikke helt troverdig, medgir han.

– Det var tilfeldighetene som rådde. Min kone, daværende kjæreste, skulle være med. Jeg er svak for smiger, og hun tvang meg til å stille opp på audition. Der foreslo de at jeg kunne synge noe av Terence Trent D’Arby , og jeg tenkte at, jo, dette kan jo være en slags utfordring. Og så vant jeg tilfeldigvis. Og nå tror folk at jeg vant platekontrakten med EMI, at Mind Your Head er en D’Aarby -skive, og at jeg skal gjøre masse koreograferte videoer. Jeg er 29, og har snart 18 år med låtskrivererfaring bak meg. Men det folk trekker frem er de to timene fra dette lille TV-programmet, sier Odd med et snev av bitterhet i stemmen.

Men på den andre siden; hvis Odd ikke hadde deltatt, ville ikke EMIs Eivind Rølles hørt han varme opp backstage. Da hadde han heller ikke invitert Odd til å komme på kontoret med sine demotaper.

Selvutlevering og ekstreme følelser
På hjemmesiden sin skriver Odd at låtskriving er billigere enn terapi. Legger han igjen mye av deg selv i låtene?
– Så mye som jeg kan uten å avsløre alt, svarer han kort.
– Så du er redd for å utlevere deg selv?
– Nei, men jeg skriver om ting som jeg har behov for å ta et oppgjør med. Nå har jeg fått lagt i disse sangene det jeg vil, jeg har formidlet en stemning, og jeg håper at lytterne kan relatere det de hører til noe i seg selv. Det er bedre enn at de må forholde seg til en spesifikk historie som bare gjelder meg, sier han.

Han forteller at alle låtene handler om ekstreme følelser.
– En låt jeg er veldig glad i er Lost And Found. Den krevde et helt spesielt uttrykk for å få fortalt historien riktig. Denne handler om en naiv, elskovssyk mann, og var helt umulig å få ut på tape. Ironi er et farlig virkemiddel i musikk, men jeg synes at dansebandkompet var et søtt virkemiddel. Mentaliteten fungerte godt opp mot det som var tanken bak.

Det er kona Frid som står for den sukkersøte koringen. Hun har også komponert verselinjen hun synger, nærmest ved et uhell.
– Den opprinnelige tekstlinjen var ganske platt. Da vi skulle spille den inn, glemte hun hva hun skulle synge og eksperimenterte med en frase som hun kom på. Og det var helt killer. Jeg skjønner ikke at jeg ikke kom på den selv, hevder han.

Inspirert av jazz og hardingfele
Som barn ble han introdusert til musikk gjennom hardingfelen til faren og platesamlingen til moren.
– Mor hørte på jazz; Chet Baker, Billie Holiday, og soul; Otis Redding, Sam Cooke. Jeg lærte meg å synge til en Redding-skive.

Etterhvert oppdaget han funken; Prince. Og Motown. Han uttrykker også en beundring for «britiske band som ikke er redde for å la melodilinjen gå dit den skal.»
– Thom Yorke i Radiohead er en veldig uttrykksfull sanger. Noen synes han er artsy og overdreven, men da har man ikke hørt en låt som Fake Plastic Trees. Storbritannia har fostret mange fremragende vokalister, mener Odd.
– Jeff Buckley er likevel den artisten som har gjort mest for meg i voksen alder. Grace var vanskelig å komme igjennom. Jeg brukte noen dager på første låta. Fire takter uti og så…ååå…tilbake å høre det igjen. Og hans versjon av Hallelujah…! Det var ikke lett å innse at voksne menn kan synge så fint.
– Har artisten Odd et uttalt mål?
– Å ja, verdensherredømme, hvor Mind Your Head den eneste skiva de har lov til å selge.
– Hva gjenstår før du kommer dit?
– Det må være at noen gidder å kjøpe skiva. Jeg er nøye med ikke å ha forventninger til platesalg. Det er nedtur å tro at du skal selge 15 000, og ende opp med fire.
– Du må nok selge mer enn fire for at EMI skal satse videre på deg?
– Ja og nei. Nå må du huske at EMI har gitt meg tid og rom til å forkaste produsenter og musikere. De har akseptert at regning etter regning i studiotid over fem år, alt for at jeg skulle få det som jeg ville. At de kaster meg etter en eventuell flopp, kan selvfølgelig hende likevel. Men da gjør jeg den neste plate på egen hånd, svarer Odd.

Har suksess allerede
Snart skal han legge ut på en omfattende norgesturne for å støtte den nye plata. Men tenker Odd allerede på utlandet?
– Det ligger et stykke frem i tid. Men fordi sangene er på engelsk, er engelskspråklige land et naturlig mål. USA står ganske høyt oppe på ønskelista mi. Og det hadde ikke gjort med noe som helst å få lov til å gi ut en skive i England heller.

Akkurat nå føler Odd seg utadvendt.
– Jeg er i et aggressivt lune nå. Det kommer sikkert av at jeg har gjort mye live-ting i det siste. Det inspirerer meg til å slippe tøylene litt, og være mer spontan.
– Hva er suksess for deg?
– Suksess har jeg allerede hatt i form av tilbakemeldinger fra folk som føler at de har fått noe ut av låtene mine. Og det er jo, helt idealistisk sett, det jeg satt ut for å gjøre. Hvis jeg kan få bare en person til å tenke seg litt, så har jeg vært suksessfull, oppsummerer Odd.

…Det har allerede sluttet å regne…