Musikkanmelderens objektivitetsansvar
Som ubetalt skribent i Panorama Musikk, står undertegnede ganske så fritt til å skrive det jeg vil om de plater eller konserter jeg anmelder. Men gjennom mitt engasjement som kultur- og musikkelsker, så føler jeg ansvaret hvile tungt når en anmeldelse skal ut av tastaturet. For leseren har da vitterlig rett på en kvalitetsmessig vurdering av musikkutøvelse som er helhetlig, grundig, saklig og mest mulig objektiv?
Når Tom Skjeklesæther mener at det ikke finnes objektive kriterier for popkritikk, så mener jeg at kritikk som funksjon ut fra dette faller sammen. Da vil det ikke lenger være snakk om en veiledning for leseren og en kvalitetsmessig vurdering som følger visse krav, men en subjektiv beskrivelse og oppfattelse av et stykke kunst som ikke kan leses som noe annet enn det. For meg vil dette for eksempel tilsi at en enkeltperson som ikke er spesielt glad i jazz ikke vil like en jazzplate, uansett hvor god en jazzelsker sier den er.
Jeg har truffet mange som ikke klarer å skille mellom det å like en artist og det at en artist er bra objektivt sett. At man ikke liker De Lillos, trenger ikke å bety at De Lillos i seg selv ikke kan produsere kvalitetsmusikk. Altfor mange, også plateanmeldere, klarer ikke godt nok å skille mellom disse to vurderingene av musikk. For min egen del tør jeg påstå at jeg ikke trenger å like en artist eller en musikkform for å skjønne at det jeg hører innehar grader av kvalitet eller ikke. Når det er sagt, vil mer kunnskap om artisten eller musikkformen også høyne mine evner til å analysere musikken. Derfor anmelder jeg også helst musikk som jeg har kunnskap om. At det likevel finnes visse objektive kriterier for vurdering av musikk, det er jeg ikke i tvil om.
Personlig har jeg lenge hevdet at det er mulig å fremvise en høy grad av objektivitet når en skal skrive en anmeldelse. Det er selvsagt en umulig oppgave å skulle komme opp med målbare og objektive kvalitative krav eller nivåer i forhold til kunst. En umulighet fordi vi alle er farget av subjektive opplevelser og oppfatninger av de inntrykk vi tar innover oss. Det er heller ikke et mål å skulle klare noe sånt, for kunst er ikke en konkurranse. Men vi har alle en varierende evne til å skille kvalitetsprodukter og dårlig produkter fra hverandre. Jeg liker å spre dette sitatet av Robert M. Pirsig:
«Quality — you know what it is, yet you don’t know what it is. But that’s self-contradictory. But some things are better than others, that is, they have more quality. But when you try to say what the quality is, apart from the things that have it, it all goes poof! There’s nothing to talk about. But if you can’t say what Quality is, how do you know what it is, or how do you know that it even exists? If no one knows what it is, then for all practical purposes it doesn’t exist at all. But for all practical purposes it really does exist. What else are the grades based on? Why else would people pay fortunes for some things and throw others in the trash pile? Obviously some things are better than others — but what’s the «betterness»? — So round and round you go, spinning mental wheels and nowhere finding anyplace to get traction. What the hell is Quality? What is it?»
Med fare for å virke altfor filosofisk: hva er kvalitet og hvordan skal vi beskrive den? Er det i det hele tatt mulig? For å svare meg selv: det tror jeg ikke. Men jeg tror det er mulig å prøve å fange og bruke den følelsen, for det er snakk om en følelse, man får overfor en fremføring av musikk. Denne intuisjonen som vi er født med og som vi utvikler i større eller mindre grad, er det essensielle redskapet i kritikk av musikk og kunst. Det, sammen med kunnskap og erfaring.
Min egen kongstanke når jeg for eksempel skal anmelde et rockalbum, er å prøve å gi leseren en kvalitetsvurdering, og en anbefaling eller ikke. Leseren skal få vite hvorfor jeg mener albumet er bra eller ikke og ut fra hvilke kriterier jeg mener dette. Tviler sterkt på at jeg lykkes bestandig, men jeg streber etter å klare det.
Jeg er i utgangspunktet skeptisk til det gradsystemet både vi i Panorama og for eksempel Dagbladet praktiserer, men jeg aksepterer forbrukervennligheten i terningkastet og hopper selv over anmeldelser som får dårlige terningkast, hvis jeg ikke er spesielt interessert i artisten. Nettopp faren for at leseren ikke får med seg begrunnelsen er selvsagt beklagelig, men sånn har det blitt i en verden der informasjonsstrømmen er enorm. Men terningkastet må ikke bli en erstatning for begrunnelsen og bør heller ikke misbrukes på en tabloid måte, på den måten at terningkastet brukes for å vekke oppsikt. Et annet problem er at plateselskapene bruker terningkastene som salgsmiddel, og derfor blir nettopp terningøynene salgsargumentet, og ikke musikken i seg selv.
En plate- eller konsertanmeldelse vil alltid være subjektivt betinget, på samme måte som en hvilken som helst annen tekst. Men anmelderen bør, etter min mening, alltid søke å basere seg på de objektive kriteriene som musikken generelt innehar og prøve å vurdere produktet eller opplevelsen etter dette. Samtidig bør det komme fram at det er snakk om en subjektiv vurdering ut fra disse objektive kriteriene som ikke bør anses som en absolutt sannhet. Faren for å bli revet med av sine følelser er selvfølgelig tilstede, men det er en del av det å oppleve kunst. Man kan ikke forholde seg iskald til enhver tid! Men anmelderen bør alltid ta et utgangspunkt i leserens behov for å forstå hvilke kvaliteter produktet innehar og ut fra dette skrive anmeldelsen som en veiledning til leseren.
Personlig skal jeg ikke påberope meg å ha fasiten på hvordan man skal skrive musikkanmeldelser, til det har jeg altfor liten erfaring og faglig tyngde. Men jeg tror ikke den tabloide formen vil forbedre seg før anmeldelsene blir viet større plass i sine respektive publikasjoner, og kvaliteten av disse får komme før kvantiteten. Som mange har påpekt, så er det synd at vi ikke lenger har et magasin som BEAT som fokuserte kun på musikk. Problemet der var at skribentene til dels hadde en for kraftig profil i forhold til musikken de skrev om, slik at det var nettopp skribentene som kom i fokus, ikke musikken. Men at vi trenger betydningsfulle publikasjoner som kan sette dagsorden og fokusere på kvalitet, det er vel ikke nødvendig å påpeke. Men hvem tar ansvaret for å gjøre det, lurer nå jeg på?
Denne kronikken ble opprinnelig publisert på Ballade.no 17.09.2004
