Wake Up And Smell The Coffee – Irer på tomgang

Den musikalske oppskriften som The Cranberries benytter seg av på denne platen er imidlertid den samme: Det dreier seg fremdeles om småmelankolsk poprock, med små svippturer innom stadionrocken.

Etter å ha brukt produsenten Bruce Fairbairn (Aerosmith, Bon Jovi) på To The Faithfully Departed (1996), og etter selv å ha produsert Bury The Hatchet (1999), har The Cranberries denne gang valgt å stole på ferdighetene til Stephen Street (The Smiths, Blur).

Det skulle de kanskje ikke ha gjort, for har ikke klart å tilføre bandet en fornyet gnist. Wake Up And Smell The Coffee lyder i grunnen akkurat som bandets øvrige utgivelser. Vokalist Dolores O’Riordan synger fremdeles med den samme stemmen og med de samme fraseringene som hun alltid har gjort. Hun er i tillegg innehaver av en stemme man enten liker eller som man ikke kan fordra.

Det er også irriterende med all den «do-do-do»-ingen og «la-la-la»-syngingen som damen gjentar og strekker i det uendelige. Spesielt når stemmen blir så fremtredende som den gjør i hennes tilfelle. Hvis du ikke har noe fornuftig å si kan du like godt holde kjeft, liksom!

Albumet inneholder heller ingen klare singler, slik som Linger og Zombie var det på bandets to første album. Platens førstesingel er likevel Analyze, og er en låt som ikke er i nærheten av de ovennevnte singlene kvalitetsmessig. Denne føyer seg derimot fint inn i den endeløse rekken av platas mange tildels uengasjerende og kjedelige poprocklåter.

Wake Up And Smell The Coffee? Tror ikke det, nei! Jeg tror heller jeg sover litt lenger, jeg…