De Stijl – Oppfølgeren som ikke feilet
De Stijl ble dedikert til en nederlandsk kunstbølge (tittelen kan oversettes til ‘Stilen’). Omslaget er preget av flere eksempler fra denne bølgen, samt bandets forkjærlighet for fargene rødt og hvitt; en kjærlighet som ikke bare preger bandets plateomslag men også The White Stripes’ klesvalg. Men på tross av disse endringene er musikken fremdeles like ramlende ekte som forgjengeren.
De tok med seg en del coverlåter (laget av Son House og Blind Willie McTell) også denne gangen. Men her var det bandets egne låter som først og fremst trakk denne anmelder til seg. Åpningssporet You’re Pretty Good Looking er en feiende flott rocker, kanskje inspirert av The Beatles, mens Little Bird er en sugende blueslåt som viser frem Jack Whites kjennskap til slidegitaren på en likandes måte. Uten særlige fiksfakserier gjør han sakene sine.
Det kan være noe vanskelig å komme under huden på duoen. Dette skyldes sannsynligvis bandets noe hengslete lydbilde, men hvis man låner øre til en låt som den vakre Apple Blossom eller I’m Bound To Pack It Up (to av platens roligere øyeblikk), kan man lett høre hvor bandet har plassert sitt fokus; på melodien. De noe særere rocklåtene kommer etter hvert (undertegnede fikk nesten en ny favorittlåt for hver gang han hørte på plata). Dette gjelder for øvrig også for de andre utgivelsene til The White Stripes, og det er kanskje dette som er noe av sjarmen med bandet: Man må kjempe for å komme bak deres musikalske barrikader.
Det duoen perfeksjonerer på denne platen er deres nærmest optimale versjoner av en låt som Death Letter av Son House. De klarer å beholde den blå stemningen fra originalen, samtidig som de åpner for et bredere lydbilde uten å kjøre på med en altfor stor instrumentering og anmassende produksjon. I stedet tar de den ned på et no-fi nivå og beholder mye av den spillegleden man finner i kjellerlokaler verden over.
De mestret oppfølgerens vanskeligheter uten særlig synlige anstrengelser og fremsto på denne tiden som et av Detroits mest spennende band. Med Jacks status som gudfar i hjembyen, og turneer med band som Sleater-Kinney og Pavement. Og når man hører De Stijl i kontekst med deres to andre plater, har jeg absolutt ingen problemer med å ane at det er mye godt i vente også fremover fra disse to amerikanerne.
