Vakkert Men Sant – Ikke helt sant
Johns Quijote er ute med sin tredje plate. Gruppas første album Ingens Hjerte ble veldig godt mottatt da den kom i 1998. Dette var noe nytt og særegent. Oppfølgeren Forløper dukket opp i fjor, med låten På Plass, som gjorde det skarpt på Norsktoppen. Denne ble også sluppet i Russland, med rimelig stor suksess.
Nå er det altså klart for den vanskelige tredjeplaten, som skal bringe Johns Quijote mot nye høyder. Men klarer de det? Vakker Men Sant vitner om et band som svært gjerne vil, men som sliter med å få det til. Singelen Buddas Bakrus er en liten radiohit som forsåvidt er grei nok, men den mangler likevel noe. Gruppen sliter tydeligvis med å finne tilbake til sitt opprinnelige og originale uttrykk. Det virker som om man prøver å kommersialisere seg litt mer enn tidligere. I dette forsøket faller Johns Quijote fort gjennom. Det blir for enkelt; borte er spenningen og overraskelsene i tekstene, som i musikken forøvrig. Bandet fremstår som ett blant mange.
Dette gjelder heldigvis ikke for alle sangene på platen. Innimellom glimter de til med virkelig gode låter. Eksempler er åpningslåten L.O.S, en gospelinspirert låt som midtveis gires opp fire hakk til skikkelig ompa-gospel. Dette er glimrende. Nevnt er også Buddas Bakrus, og forsåvidt også Løvfall Havn.
Jeg har lyttet i gjennom albumet mange ganger i håp om å finne nyanser; noe som kan trekke opp de mest likegyldige låtene. Men de er og blir for lette. Vi får håpe at Johns Quijote neste gang kan komme med en mer helstøpt plate, for det har de utvilsomt potensiale til.Vakkert Men Sant kan derfor ikke anbefales på det aller varmeste, men kjøp den gjerne likevel. For som man vet: Smaken er som baken.
