Freedom Fighters – La det sprenge, la det rock’n’roll

Når Freedom Fighters fikk overtaket på stereoanlegget kom det raskt fram hvor landet ligger. Dette er nemlig real pøbelrock av ypperste merke. Men etter hvert som Amulet fikk flere runder på stereoen bak seg, bleknet litt av det nærmest eksplosive førsteinntrykket. Der jeg til å begynne med hørte punkens idealisme, fikk jeg plutselig assosiasjoner til andre band, noe som sett under ett bidrar til at karakteren på Amulets nye utgivelse går litt ned.

Hvorfor? Jeg er ikke sikker, men jeg synes ikke de helt innfrir til stjernetronen; til det er låtene litt for usynlige. Men det er likevel mye bra å hente på Freedom Fighters. Særlig når de frir til det samme lydbildet At The Drive-In perfeksjonerte på sin Relationship Of Command. I tillegg har Amulet fylt opp lydbildet sitt med flere elementer og står til tider fram som et noe mindre glamorisert Backyard Babies. De drar i svingene, og pumper gassen i bånn på de strake slettene, slik man skal gjøre innenfor skikkelig testosteronrock.

Den største ulempen med Freedom Fighters er at den kanskje ikke skiller seg nok ut i en relativt tett rockjungel her oppe i nord. Det har stadig blitt vanskeligere å nå helt opp i den harde rocken de siste årene – særlig etter at band som Gluecifer og Hellacopters satte noe av standarden for hvordan ting skulle fungere. Undertegnede har på en måte følelsen av å ha hørt mye av det Amulet presenterer på denne platen i andre utgivelser med beslektede atister.

Amulets sterkeste våpen må derimot være at de ligger i gråsonen et sted mellom punkens tempo og den harde rockens tema; med noe ytterligere puss på låtene sine bør det ligge en stjernekarakter og vente på bandet ved neste korsvei.

Det er dermed ikke til å stikke under en stol at Freedom Fighters ikke når helt opp denne gangen, men plata viser likevel et band som har fått skikk på instrumentene og helt klart er på riktig vei.