It’s A Wonderful Life – Alle gode ting er tre

Det står med en gang klart frem, for de som kjenner denne amerikaneren fra før, at han ikke har forlatt den kursen han satte på Sparklehorse-debuten Vivadixiesubmarinetransmissionplot. Skakk rock med inspirasjoner fra fordums tider i hjertelandet hvor han mikser frem trollbindende spor ut av et herlig sammensurium av country, blues og rock. Han befinner seg hele tiden inne i et ganske tradisjonelt lydbilde, men ved hjelp av en del nyfunne vendinger og lekre grep om den klassiske kunsten det er å skrive gode låter, klarer han å få det hele til å høres både friskt og originalt ut.

Det lydmessige maleriet han drar frem for lytteren inneholder de fargene vi alle kjenner; piano, gitarer og mollstemte vokaler. Men, han drar penselen sin på en sådan måte at de mønstrene som dukker opp på lerretet virker nye og tidløse. Bare på en låt lar Linkous en annen person få delta i selve låtskrivingen. Men, da er det til gjengjeld en av de store mentorene i amerikansk rock: Tom Waits. Dog Door er en ravnsvart bluesburger fra sumpene med en kjent ramlende Tom Waits på mørk og skitten vokal.

Men, det er ikke den eneste gjesten på It’s A Wonderful Life. For de av våre lesere som føler for å holde på med litt ‘trainspotting’ i rock, kan man nevne at flere av stormesterne i samtidsrocken låner sine fingre og blikk til Mark Linkous på denne skiva: P.J. Harvey, Nina Persson fra The Cardigans og Adrian Utley fra Portishead deltar på opptil flere låter. I tillegg er David Friedmann og John Parish med å produsere, og spille på, denne platen.

Så hva fører denne mektige gjestelista med seg? Mister Linkous grepet om plata på grunn av gjestene sine? Nei, det kan trygt slås fast at Mark Linkous har et solid og tillitsfullt grep rundt musikken sin og at han muligens nå klarer å levere en mer helhetlig skive enn han har klart tidligere. Der han også før skrev fantastiske låter, som The Most Beautiful Widow fra debuten, har han nå fått en mye bedre helhet i lydbildet han presenterer i sin musikk.

På It’s A Wonderful Life klarer Sparklehorse å formidle et lydbilde som er sterkt til stede gjennom platas tretten spor. Der man tidligere merket en mye tydeligere fragmentering i musikken – med vakre barneviser rygg mot rygg med rendyrkede rockere – syr han nå en klar tråd gjennom musikken. Dette er med på å gjøre denne tredje plata til den hittil beste i diskografien til Sparklehorse.

Det er vanskelig å spore frem noen bestemte favoritter blant det sterke låtmaterialet på denne utgivelsen, men den nærmest sakrale stemningen han finner frem til på det skjulte sistesporet er nesten av en annen verden. Her kryper instrumentene så vidt av gårde, mens en hviskende Linkous nøler sine rolige ord over lytteren.

Ingen av gjestene på plata gjør særlig mange unødvendige vendinger. Snarere føyer de seg villig inn i det soundet Linkous allerede har lagt til grunn. Dermed får man ingen tydelig og snerrende Harvey på Piano Fire eller en høyrøstet Persson på Gold Day. I stedet legger de sine talenter inn i selve soundet og forsterker de allerede glimrende sporene. Unntaket er tidligere nevnte Dog Door med Tom Waits. Men det finnes vel heller ingen som kan skjule den mannens lett gjenkjennelige og alltid sterke stemme.

Denne tredje utgivelsen fra Sparklehorse er totalt sett en vakker og stemningsmettet plate som definitivt bør finne veien til mange platesamlinger over hele landet. Dette er en fin plate for deg som allerede har Mark Lanegan (som for øvrig nå er ute med fine Field Songs) og 16 Horsepower hjemme i stua. It’s A Wonderful Life? Jepp, definitivt…!