Once We Were Trees – Lett å bli glad i
Beachwood Sparks må vel være det nærmeste man kommer en moderne utgave av The Flying Burrito Brothers, bandet Gram Parsons startet og var en del av fram til 1971. Once We Were Trees kunne sånn sett like gjerne ha vært spilt inn og gitt ut en gang på tidlig syttitall. For her spores lite moderne produksjonstekniske hjelpemidler. Vi snakker om psykedelisk countryrock, så vindskjevt at det er et under at det musikalske i det hele tatt henger sammen. Her finnes vokalharmonier og steelgitarer av en annen verden, munnspill og harmonium og Gud vet hva! Det er i tillegg godt sunget og godt spilt, og albumet er attpåtil fullpakket av feiende gode låter. Som eksempelvis You Take The Gold og Old Manatee, hvor de musikalske trekkene tydelig må kan spores tilbake til tidlig Neil Young, og hvor sangeren ligner mistenkelig på The Kinks-vokalist Ray Davies. Men slapp av alle lesere og potensielle lyttere: Resultatet fungerer utmerket for det!
Once We Were Trees er albumet som elskere av hattepop fra Nashville vil hate inderlig (ingenting vil glede meg mer!). Beachwood Sparks appellerer kanskje aller mest til de som foretrekker LSD til veikromåltidet istedet for øl, men bør likevel passe oss andre godt også. Dette er med andre ord en plate som det er fryktelig lett å bli glad i, og som allerede er med i betraktingen når vurdringen av årets beste utgivelse kommer på agendaen. Once We Were Trees arkiveres under «må ha».
