The White Stripes – Ferdigmeislet debut i gull
Den første platen til The White Stripes er sånn sett enda mer kantete og bluespreget enn de to etterfølgende utgivelsene. Men uten at dette skulle gå særlig langt utover duoen sound på den tiden. Instrumenteringen er like naken som den har vært siden, men der hvor andre band med lite varierte uttrykk har låst seg fast, har The White Stripes utvilsomt en låtskriver av rang. Jack White smyger uproblematisk frem egenkomponerte låter såvel som spennende versjoner av klassiske blueslåter. I tillegg er hans arrangementer knallsterke.
Det er en versjon av Bob Dylans One More Cup Of Coffee som fenger denne anmelderen først på bandets debut. En knurrende skramling som beholder originalens intensitet, men som samtidig injiserer et modernisert punkbilde og gjør den mørkere enn Dylans versjon. Men de andre versjonene duoen gjør på The White Stripes er like sterke; Robert Johnsons Stop Breaking Down er seigere enn originalen, mens St. James Infirmary av Primrose er dratt inn i en lapskaus av noe Duke Ellington kunne vartet opp med i samarbeid med et slitent Television som backingband(!).
Det er også i Jack Whites låtskriving man finner det virkelige potensialet til The White Stripes. En låt som The Big Three Killed My Baby herjer vilt med lytteren. Produsert på lavt budsjett, har dette blitt et tett lydbilde som beholder mye av den genuine kraften i bandets musikk. Folk som liker god lyd vil nok rynke på nesa av denne platen, men hvis man legger slike ting til siden og går rett til sakens kjerne finner man en band som våger rette fokus på de tingene som man hele tiden bør ha i søkelyset: Musikken og låtene.
På The White Stripes har bandet allerede funnet fram til det uttrykket som de senere har perfeksjonert på sine neste utgivelser. Wasting My Time, en episk blues uten unødvendig staffasje, trekker for eksempel frem assosiasjoner til band som The Animals og The Kinks, mens Astro er en marsjerende rocker som beviser at Jon Spencer Blues Explosion bør være forsiktig for ikke å bli forbipassert av The White Stripes.
I løpet av de neste platene har duoen kanskje fjernet seg fra sitt utgangspunkt i blues, men det er forfriskende å høre en plate som holder seg såpass godt flere år etterpå. Dette er et perfekt eksempel på tidløs musikk som finner sine inspirasjoner i fortiden og konverterer disse til sin egen hverdag uten å stjele for mye. Så, hvis du som leser dette har en forkjærlighet for de mer skakke delene av amerikansk lo-fi blues som JSBX, R.L. Burnside og Bob Log III, bør du ikke lenger være i tvil over hva du bør kjøpe neste gang du er i platebutikken. Spør etter The White Stripes!
