White Blood Cells – Ramlende klassiker
I løpet av musikkhistorien har man vært i stand til å peke på flere band som man i ettertid kan se har betydd mye for rockens utvikling; Sex Pistols, Nirvana og Velvet Underground. Dette er band som i sin samtid fant noe nytt og som gav rocken friskt blod. Det kan være tidlig å si det samme om The White Stripes, men noe av det materialet de uanstrengt drar frem fra ermet, viser hvilket enormt potensiale de innehar. Med en forbløffende blanding av deltablues og elektrisk punk fra storbyen Detroit, har de stilsikkert tatt steget. The White Stripes er et råere alternativ til band som The Strokes og Black Rebel Motorcycle Club.
Om de kommer til å forsvare opphausingen med et kommersielt gjennombrudd, virker likevel noe usikkert for denne duoen. Musikken deres er til tider ganske uprodusert og kantete, men bak de til tider knurrende gitarveggene finner man også harmonier som de har dratt rett ut fra rockens kjerne. Og det er kanskje det som er med på å definere bandet, deres evne til å blande en hard neve med ‘gi faen’-mentalitet og tidløse melodilinjer. Hør bare på den rent nydelige oppstarten på The Same Boy You’ve Always Known som renner av gårde eller singelverdige Hotel Yorba.
Jack og Meg White har alltid hatt et lite kledd grunnbilde for melodiene sine. Dette kan man forsåvidt også spore i deres to foregående utgivelser The White Stripes og De Stijl, men med sin instrumentering holder de her tømmene i hendene sine og klarer å trykke frem den ene udødelige klassikeren etter den andre. Meg (trommer) har ansvaret for rytmen, mens Jack (gitar, vokal, piano) kler opp dette skjelettet med en sterk og stolt stemme. Resultatet blir en plate som skiller seg ganske mye fra sine samtidige, og som etter all sannsynlighet vil stå tilbake som en påle i rockens krøniker.
Der The White Stripes på sine to forrige utgivelser satte av større del av låtene til både egen og andres blues, har de på White Blood Cells dratt opp en rekke andre innflytelser. De har nå mer fokus på storbyens tristesse og elektrisitet. Det er virkelig forfriskende å høre at de klarer å opprettholde soundet sitt samtidig som de hele tiden er på søken etter å holde seg våkne og åpne for forandringer.
The White Stripes slipper kanskje ikke lytteren helt inn umiddelbart, men sniker seg heller inn i sjelen litt etter litt. Noen spor, som den hamrende I Think I Smell A Rat, treffer blink med en gang, mens The Union Forever og dens seige dans lirker seg inn noen dager senere. Undertegnede kan nesten love at hvis man gir denne platen en sjanse, er det nesten fullstendig sikkert at man to uker senere vil være ute etter bandets to foregående utgivelser. God jakt!
