Wildenvey – Magnus svermer for Herman

Det er gratisjobbing for kultur og poesi Magnus Grønneberg bedriver her. For han kan vel umulig regne med å tjene penger på å sette musikk til dikt fra begynnelsen av forrige århundre.

Noen vil kanskje rynke på nesen over at en rocker synger kjærlighetspoesi. Men Herman Wildenvey var en rocker i sin egen samtid, selv om selve begrepet ble oppfunnet mange tiår etter dikterens beste virkeår. Mannen levde et omtumlende liv, og ble et symbol for perfeksjonisme, eleganse og individualisme. I et Norge gjennomsyret av jantelov og gjennomsnittsidealisme, middelmådighetsdiktaturet, ble dikteren sett på som en dandy. Han hadde dessuten et noe anstrengt forhold til penger, og vant raskt sitt ry som ødeland.

Magnus Grønnebergs kjærlighetsforhold til Herman Wildenvey startet på midten av 80-tallet, flere år før folk flest lærte han å kjenne som tigergutt-, Harry- og vill/vakker/våt-syngende frontmann i populære CC Cowboys. I 1987 jobbet Grønneberg som sjauer hos bokforlaget Gyldendal, da han en dag kom over to mursteiner av noen bøker med Wildenvey-poesi. Den unge Grønneberg stjal de to bøkene. Så spoler vi frem til 1999: Grønneberg har lagt både CC Cowboys og solodebuten Helt Grønn bak seg. Han lurer fælt på hvor veien videre skal gå. Sammen med produsent Jørn Christensen bestemmer han seg for å plukke ut og tonesette diktene til Wildenvey, et ambisiøst prosjekt som langt på vei kan kalles vellykket.

Det er tre sanger som utgjør dette albumets fundament: Selma, Kiss og åpningslåten Spill. Sistnevnte er en aldeles nydelig tolkning av et særegent og betraktende dikt om kjærlighet. «Kjærlighet kommer med vårens vær / som fugler fra fjerne strøk / Kommer en dag som den første stær / og flyr som den første gjøk». Wildenvey skriver forfriskende om et tema som var svært forslitt allerede den gang, og ordene flyter både smektende og melankolsk fra Grønnebergs munn.

Kiss skiller seg ut både lyrisk og musikalsk på platen. «Sånn i intet-på-kostymen / har hun vunnet mange venner / Hun behøver ikke hymen / for å få et mannfolk bundet». Her kommer Wildenveys observante humor til sin rett, mens Grønnebergs ertende la-la-la-er sender tankene i retning gamlebandet CC Cowboys. En svært fornøyelig kombinasjon. Kjærlighetserklæringen Selma er nydelig i all sin dekadente verdensvanthet. Også i slike stunder passer poesi og musikalsk fremføring som hånd i hanske.

Dog er ikke alt på dette albumet like interessant. Et par av tekstene tilføres lite eller intet gjennom tonesetting, og noen steder lyder det litt likegyldig og søvngjengeraktig. Andre steder minner Grønneberg påfallende om Lars Lillo-Stenberg, uten at det nødvendigvis er ille.

Vi takker en gammel rocker for en fin plate, eller snarere to gamle rockere.