The Plan – Strålende svensk powerpop

The Plan er bandet til Theodor Jensen, bandkollega av Håkan Hellström i Broder Daniel. De har skrevet Foggy Days som avsluttet Hellströms allerede klassiske debutalbum Känn Ingen Sorg För Mig Göteborg (oversatt til Dom Dimmiga Dagarna). Debutsingelen Mon Amour kom tidligere i år, og var årets sommerlåt hos meg. Bandet har vært høstens kanskje heteste navn i Sverige. Joda, jeg skal ikke legge skjul på at jeg hadde så store forventninger til dette albumet at det kanskje skulle vel mye til å innfri.

Men dette har blitt et forrykende debutalbum. Mon Amour er første låt ut, og den er en uimotståelig energibombe, levert med desperasjon og innlevelse. The Plans musikk er energisk, ektefølt og medrivende. Som en slags blanding mellom Pixies og nettopp Håkan Hellström, uten jåleri og fancy produksjon men med et desto mer personlig uttrykk. Når Theodor Jensen for eksempel hyler seg hes i Do Something er det umulig ikke å tro på ham: «Crash, burn, let’s crash and burn / Hit someone, save someone».

Broder Daniel er legendariske i Sverige, både for sine tre album og en beryktet livsstil. Historien vil ha det til at Theodor Jensen først ikke fikk være med fordi han var for flink (sic) på gitar. Løsningen ble å gi han bassen. Når Håkan Hellström kom med i bandet igjen etter noen års pause tok han over bassen (han spilte trommer første gang han var med) og Jensen fikk igjen spille gitar. Men det er ingen grunn til å frykte at The Plan er noe flinkis-band. Snarere tvert i mot. The Plan skrangler avgårde med småfalsk, sjarmerende vokal, rufsete instrumentering og en produksjon som er kledelig røff i kantene. På Fell A Mile flørter de litt med lyden av tidlig U2 og Echo And The Bunnymen. Ellers er det ikke mye fiksfakseri å spore.

Foggy Days er nesten like gripende som i Håkans versjon, om enn noe mindre storslått. Og når de til slutt roer det hele ned i Skies Above er det ingen tvil om at vi har med en av årets definitivt mest oppsiktsvekkende nye band å gjøre.