Stethoscopic Notion – Frem til fortiden

Det er etterhvert en rekke band her til lands som låner av sine inspirasjonskilder; St. Thomas har stemmen til Neil Young, Motorpsycho henter arrangementene fra Nick Drake mens Cadillac har tatt powertrioen til Hendrix. Dipsomaniacs, som siden sist har sikret seg platekontrakt i Australia, har like godt fått med seg store deler av sekstitallet, men det gjør ikke det minste i denne sammenhengen, for som med musikerne nevnt ovenfor, drar de sine lån inn i en moderne kontekst og bruker dette til å skape sitt eget og unike uttrykk.

Det låter sekstitall av produksjonen på Stethoscopic Notion; i dens lydbilde såvel som blåsere. Det låter sekstitallet av bandet; deres instrumentering og stemmer. Men det gjør ikke noen verdens ting, for selv om bandet har solide røtter godt plantet i dette tiåret, fungerer et spor som eksempelvis Turn Summersaults like friskt som moderne. Like fjernt fra The Beatles som eplet lengst vekk fra stammen. Og når det stjeles så friskt som bandet faktisk gjør, spiller det heller ingen rolle i det fulle og det hele, noe The Strokes for kun kort tid siden også har bevist lar seg gjøre.

Stemmen til Øyvind Holm har et fint særpreg, og koblet med hans stilsikre sans for orkestrering og arrangementer, har Stethoscopic Notion blitt atter et godt dokument på denne mannens talenter som bandleder. Og det er et band vi hører på denne platen – elleve mann i alt – som krydrer det tradisjonelle rockgildet med strykere, blåsere og theremin. Riktig så vakkert er det når det skapes musikk for varme høstsøndager, slik som her.

Videre er det i de salmende harmoniene, og ikke i harde gitarer, vi finner essensen i bandets uttrykk. Tittelsporet er kun et av eksemplene på at de har klart å finne frem til et aller høyst godkjent varemerke i sin musikk: De gode stemningene er godt ivaretatt. Innenfor sitt lydbilde, som også eksisterer på utgivelser som Braid Of Knees og Reverb No Hollowness, har Dipsomaniacs funnet frem til godsakene og serverer disse gang på gang gjennom dette albumet.

Samtidig som dette skrives, ruller Stethoscopic Notion på anlegget. Utgivelsen – spor etter spor – blir bare bedre og bedre og anmelderen tar seg i å stoppe opp i skrivingen for å nyte ørsmå detaljer i sporene, som på sin side tar en hel sjanger på kornet. Det er virkelig en nytelse å få enda et bevis på at norsk musikk befinner seg midt i en virkelig gullalder for tiden. Det skal i sannhet bli spennende å følge med hva som skjer videre, både med Dipsomaniacs og andre av høstens sterke aktører.