Invincible – Holder ikke

Men så skjer det noe som senker det forsåvidt akseptable førsteinntrykket, som gjennom tre gode åpningsspor, likevel ikke avslører at mannen har oppdaget kruttet på nytt.

Fra platas fjerde spor Break Of Down og ut, oppleves Invincible derimot som et stadig svakere album. Dessverre fordi forventningene var skrudd opp betraktelig i forkant, blant annet av plateselskapet, og dessverre fordi Michael Jackson tidvis her bare fremstår som en svak skygge av seg selv og det han en gang var.

Dette skyldes mer enn noe at albumet er overlesset med svulstige og klissete ballader, et format Jackson egentlig aldri har hatt taket på. Når man så i tillegg kan føye til at de absolutt mer kledelige funky sporene omtrent er identiske med låter fra forgjengeren Dangerous fra 1991, begynner varsellampene å blinke. Når hele ni av seksten låter attpåtil er ballader, kan det helhetlige resultatet heller aldri bli bra.

Her finnes heldigvis låter som hever noe av det slappe inntrykket. De hederligste unntakene fra dette er singelen You Rock My World, som er et godt Jackson-spor og en ypperlig førstesingel.

Det samme kan sies om Unbreakable og 2000 Watts. Invincible inneholder garantert et knippe låter vi vil se igjen på hitlistene, men ingen av dem er likevel kvalitetsmessig i nærheten av klassikere som popkongen tryllet fram på plater som Off The Wall(1979) og Thriller (1982). Selv de mindre interessante Bad (1987) og Dangerous (1991) hadde mer å by på enn hva som er tilfellet for Invincible.

Produksjonene her er naturligvis god, men det skulle også bare mangle med tanke på hvem artisten er. Platas største svakhet er låtmaterialet og det faktum at Jacko ikke viser evne til å fornye seg. Også tekstmessig har Jacko lite nytt å formidle, hvor temaer som «vær-snill-mot-alle-barna», «vi-må-ta-vare-på-kloden-vår» og «la-meg-være-i-fred» også på denne platen er gjennomgangstemaer. Alt er med andre ord som før. I hvert fall nesten, dersom man ser bort fra at formkurven er tydelig svekket.

Invincible kunne (og burde) ha vært albumet som gjeninnsatte Michael Jackson på toppen av poptronen, men har istedet blitt et heller svakt forsøk på å kopiere tidligere suksesser. Det er fantastisk flott at Jackson dedikerer albumet til Benjamin Hermansen, det skal han ha. Men når dette samtidig blir noe av det mest interessante med hele albumet, vitner det om en artist i forfall. Konklusjon: Invincible er dessverre Michael Jacksons svakeste studioalbum siden han etablerte seg som voksen soloartist.