Doser er et sterkt ord

En onsdag i Bergen er vel kanskje ikke noen ønsketid for et relativt ukjent band som Dosertanker, men Panoramas utsendte traff en munter og optimistisk gjeng før konserten. Frontmann og låtskriver Sondre Larssen sto for snakkingen – som seg hør og bør…

Den nye EPen Men høres mer gjennomarbeidet ut enn Hvis Jeg Var Han. Låtene passer på en måte bedre sammen. Er det noe dere bevisst har tenkt på?
– Ja, absolutt. Hvis Jeg Var Han var jo egentlig ment som en demo. Vi gjorde alt selv med den, hadde skikkelig juleverksted med saks og lim og greier for å lage alle omslagene. Men har blitt mer oss kan du si.

Det går rykter om at Dosertanker er et bra liveband. Føler dere at dere klarer å formidle de samme stemningene og det samme trøkket på plate som dere gjør live?
– Jeg er godt fornøyd med trøkket på de tre nye låtene fra EPen, men jeg ser egentlig ikke vitsen med at det skal høres helt likt ut på plate og live. Det blir liksom to forskjellige greier. Tror heller ikke publikum er interessert i at alt skal høres dønn likt ut.

– Hvordan ligger dere an med fullengderen nå da?
– Vi har heldigvis eget studio, så vi kan gjøre oss skikkelig flid med stoffet og eksperimentere litt. Det står liksom ingen med stoppeklokke og tar tiden på oss. Men vi har vel en ni-ti låter klare, tenker jeg.
– Og den kommer?
– Den kommer i hvert fall i år 2002. Det kan vi love! Om det blir om våren eller høsten er ikke så lett å si.

Platekontrakt etter by:Larm
Dosertanker ble mer eller mindre nedløpt av Sony etter by:Larm i Tromsø i februar. Sondre forteller en rørende historie om da de ble oppdaget. Bandet mener det er på høy tid at et rockband holder seg til det norske språket, og at noen røsker litt i det etablerte normsamfunnet.

– Hvordan gikk det for seg at dere fikk platekontrakt med Sony?
– Det er en artig historie. Sony hadde fått tak i en av låtene våre på en samleplate i forbindelse med by:Larm, og vi kom oss knapt av scenen før Sony tok kontakt. Vi hadde faktisk møte med dem utover natten samme kvelden vi spilte. Og neste morgen! Men det tok noen måneder før avtalen var i boks.
– Har dere levert turnebussen til høgging og reiser første klasse med flyet nå da, etter dere ble signet?
– He-he, nei det er på ingen måte noen luksus det vi driver med… Men vi er utrolig fornøyd med jobben Sony har gjort så langt. Det fortjener de all ros for. Dessuten har vi fått støtte fra Fond for Utøvende Kunstnere og Norsk Kulturråd. Det hjelper på, ellers hadde vi gått i solid underskudd når vi for eksempel drar til Bergen for å spille.
– Vi skulle egentlig sove på sengene her backstage, men vi tok heller inn på hotell, sier gitarist Ole Kristian Aas og ser skeptisk på de tvilsomme, flekkete køyesengene i rommet ved siden av.

– Hvordan er tidene for norskspråklig rock i disse dager?
– Det er i hvert fall på høy tid at et rockband begynner å synge på norsk. Det er jo egentlig ingen som gjør det lenger! Ja, jeg synes absolutt vi burde få lov til å spille norskspråklig rock, sier Sondre med et smil.
– Det funker jo tydeligvis bra i Sverige da. Det er jo faktisk flere svenske band i Norge som synger på svensk enn det er norske som synger på norsk.
– Vi får prøve oss på Sverige da, ler keyboardist Eivind Johannesen.

– Du skriver jo ganske spesielle tekster… Blir den kommende platen deres en skikkelig vinterplate med dype depresjoner?
– Nei, jeg tenker ikke så mye over om det blir deppetekster eller ikke. Men det går ganske mye tid til tekstskriving, og enkelte tekster er ganske dype greier. Det jævla normsamfunnet vet du, sier han sarkastisk.
– Hvis Jeg Var Han, for eksempel, handler om store ting. Noen ganger kommer sangene mer eller mindre av seg selv. Hvis Jeg Var Han kom en natt jeg ikke fikk sove. Plutselig var den i hodet mitt. Den ble skrevet uten noen instrumenter.
– Skrevet i kafferus, med andre ord, skyter Eivind inn.

Musikk må prioriteres
Dosertanker er av mange blitt sammenlignet med DumDum Boys og Kent, og Sondre nekter ikke for at han henter inspirasjon fra begge disse. Ellers er det hardere saker som blant annet Tool som står i CD-spilleren, forteller de. Selv om tre av bandmedlemmene prøver å studere litt innimellom, er det ingen tvil om prioriteringsrekkefølgen, ifølge Sondre.

– Hva driver Dosertanker med utenom musikken da?
– Vi er tre studenter, ellers er det jobbing. Men man kan ikke bare ta en jobb og fortelle sjefen at man må ha fri flere dager i uken for å spille liksom, avslører Eivind
– Jeg skal bruke tolv år på lærerhøyskolen, tenkte jeg, bryter trommis Christian Hansen inn, til stor latter fra resten av gjengen.
– Det er jo helt klart tidkrevende å jobbe med musikken. Det krever en viss innsatsvilje på tidsfronten, og da går det jo fort utover studier. Men sånn er det jo hvis man vil komme noen vei med det man driver med. Da må man prioritere musikken!

– Helt til slutt: Hvor i all verden kommer navnet Dosertanker fra egentlig?
– Vi hadde vel egentlig en kollokvie på navnet Dosertanker. Tanker er jo viktig og doser er et sterkt ord. Da ble det bare sånn.

Tid for konsert
Guttene kikker på klokken. Det er tre kvarter til konserten skal begynne og det er på tide å avslutte intervjuet. Selv velger jeg å lodde stemningen i kjelleren på Garage. Den er heller lunken. Et tyvetalls personer har gjemt seg langs veggene i den mørke kjelleren, og jeg tenker at det må være en utakknemlig jobb å spille for så få mennesker i en ukjent by. Heldigvis tar det seg litt opp før bandet kommer ruslende ned trappen. De har bestemt seg for å ha det gøy, uansett hvor mange (eller få) personer som stiller opp.

Etter åpningslåten velger publikum å trekke seg ut fra skyggene langs veggen og ta de fem på scenen nærmere i øyesyn. Det er ikke vanskelig å se at de trives. Med en fantastisk vokal og upåklagelig publikumstekke får Sondre Larssen med seg den lille gjengen av tilhørere og gjør det hele til en trivelig konsertopplevelse. Det er godt å se at det omsider lages god norskspråklig rock i dette landet. Får håpe Sondre får mange søvnløse netter framover…