Across The Broad Atlantic – Shane MacGowan er fortsatt i live

Historien om Shane MacGowan er kort fortalt sprit, dop og en bunke fantastiske sanger. Ti år etter at han ble sparket ut fra The Pogues på grunn av sine voldsomme rusproblemer, virker han å være i dårligere form enn noensinne. Det er i sannhet trist å se mannen ødelegge et av de største låtskrivertalentene i sin tid på den måten.

Det ville være enkelt å avfeie denne liveplaten som et patetisk bunnmål for en stor artist hvis karriere nok nærmer seg slutten. Shane har aldri vært noen stor vokalist, men her klarer han knapt å synge en strofe. Snøvlingen mellom låtene er stort sett begrenset til å introdusere neste låt. De fleste av disse låtene er nok bedre i sine originalversjoner, selv om Popes gjør en god jobb også med Pogues-låtene.

Det er bare en eneste grunn til at Shane på denne platen ikke ender opp som en parodi på seg selv: Shane MacGowan selv. Han kan være så dritings, skitten og sliten som bare det, men han nekter å bli patetisk. Hør for eksempel på The Broad Majestic Shannon. Shane har store problemer med teksten, og treffer vel nesten ikke en eneste strofe. Likevel er det så utrolig vakkert. Når man hører Shane presse frem ordene: «There’s no pain, there’s no more sorrow / They’ve all gone, gone in the years babe», skjønner man at musikk dreier seg om følelser og innlevelse, og ikke noter og stemmeprakt. Få artister kan formidle følelser og kjærlighet til musikken på samme måte som Shane kan.

Plata er spilt inn tidligere i år, og inneholder tyve sanger med hovedvekt på tida med The Pogues, men også en god del fra de to albumene han har gitt ut sammen med The Popes. Blandingen av tradisjonelle irske låter og MacGowans originaler fungerer flott, og her får du de fleste av de store klassikerne: Rainy Night In Soho, A Pair Of Brown Eyes og helt til slutt Fairytale Of New York. På denne låta har han fått med seg sin egen mor til å synge Kirsty MacColls del, og resultatet er så sterkt at jeg ble helt satt ut første gang jeg hørte det. Det høres ut som mor selv har gråten i halsen mens hun synger, og det er kanskje ikke så rart når hun må skjelle ut sønnen som den forfyllede bomsen han er.

Uansett om Shane noen gang klarer å karre seg opp så pass at han klarer å gi ut flere plater vil hans plass i rockens historie være sikret takket være mange av sangene her. Takk Shane, for at du fortsatt er med oss.