Crow Sit On Blood Tree – Privat demo

Graham Coxon har da også uttalt til New Musical Express at Crow Sit On Blood Tree bærer preg av terapi og er uttrykk for aggresjon. I Too Uptight synger han om «A slow and noble breakdown of personality».

For dette, hans tredje plate utenfor Blur, representerer et slags musikalsk frikvarter fra hensyn til hitsingler og fansens reaksjoner. Her får han utløp for frustrasjonene og får gjøre som han selv vil. Det høres, for å si det slik.

Som forgjengerne er skiva spilt inn og utgitt av ham selv på egen label – denne gang i løpet av bare to uker. Og med respekt å melde, det høres også.

De fleste låtene har nemlig preg av å være skisser. De synes ikke å være ferdige. Særlig tydelig er det på det kaotiske åpningssporet Empty Word, hvor han erklærer at «life is hollow and absurd». Også akustiske Hurt Prone har demokvalitet.

Disse to låtene viser skivas framtredende trekk, nemlig rasende bluespunk á la John Spencer Blues Explosion og Sonic Youth og akustiske folk-sangsketsjer som Woody Guthrie og Peter Case. Over det hele svever en distinkt lo-fi-ånd – Coxon har nok hørt en del på Pavement. Referanser til gigantsuksessen Gorillaz høres innimellom, og – selvsagt – hører vi Blurs Song 2 resonnere i det fjerne.

Likevel er det de akustisk-psykedeliske låtene som er best. Thank God For The Rain er en minneverdig trudelutt i beste Bob Dylan-ånd – med et hint av Syd Barrett. På A Place For Grief spøker til og med salige Nick Drake.

Ellers virker det hele mest laget til eget bruk. Det virker som Coxon av og til glemmer at noen kommer til å høre på.