High Society – Italiensk vegg av lyd
Denne italienske trioen er har med sitt album manet frem minnene av The Stooges og koblet denne med trist psykedelia – trippende på heroin i stedet for LSD. Resultatet er en knurrende og livsfarlig dose rock’n’roll som spinner avgårde fra låt til låt, basert på muskelslagene av forsterkervreng. Tilbakelent bass og en sint stemme. Til tider i front av-, og til tider bak et lag av storbylyd.
Rollercoaster er et europeisk bidrag til den nye amerikanske fronten av rockband som, med The White Stripes og The Strokes i ledelsen, har klart å sette fokus på den klassiske låtskriveren i skitten rock igjen. Dette italienske bandet ligger nok nærmest opp mot Black Rebel Motorcycle Club, men har blitt preget av å være europeere. Denne anmelderen mener nemlig å høre en dose industriell følelse gjennom bandets uttrykksform; en sliten, kontinental stemning som legger et lag tristesse over hele utgivelsen.
Som flere av gruppene de sier de har vært inspirerte av (The Cramps, Velvet Underground, The 13th Floor Elevators, med flere) låter ikke High Society som musikk som raskt fanges av sin egen tid. Men snarere står denne platen frem som noe som har et helt særeget uttrykk. Som Tutu av Miles Davis og Surrender To The Night av Trans-Am klarer denne italienske utgivelsen å gi undertegnede en følelse av storbyens nattlige livsløp [soundtrack].
Lydbildet på High Society kretser videre rundt et nattsvart bilde som tynget av følelser maler ut stemninger og det som skapes er malerier av lyd. Med Matteo Perra i front makter Rollercoaster å gi lytteren en smakebit på et hardt rullende spekter. Fra den lavmælt elektriske psykedeliaen i She Said til en tripp rett inn i mørket med Nosebleeding får den som lytter være med på en reise hvor man opplever at bandets råmateriale sammensmeltes med et moderne sound.
Men Rollercoaster trekker ikke inn de mest imponerende arrangementene. Det resulterer i at orkestreringen forblir relativt sparsom. Men denne sparsomheten gir på samme tid et luftig landskap som gir mer plass til melodiene og det rommet disse trenger for å avdukes som de skjønnheter de kan være. High Society treffer dermed kanskje ikke med en gang, naken som den er, men hvis man gir albumet en fair sjanse, vil det flørte litt mer med deg til du en gang skjønner at dette er riktig.
Rollercoaster kan raskt bli et hett navn på leppene til undergrunnsrockere over hele kontinentet. Og det i en tid hvor rocken opplever en nytenkende renessanse som ikke er sett siden punkens inntog for over tyve år siden. På mitt stereoanlegg skal jeg i hvert fall la storbyens lydspor rulle og gå en stund fremover.
