Goddess In The Doorway – Funken som forsvant

Mick Jagger leverte tiårets positive overraskelse med Wandering Spirit i 1993, og det er umulig å lytte til Goddess In The Doorway uten å sammenlikne den med forgjengeren.

De «skitne», storkjeftede vokalfraseringene er der. Mannen synger like rått som før, og låter uforskammet frisk ut – til tross for at han ikke er ung. Men altså ikke moderne. Og muligens, muligens er det her det skorter ørlite. Vi klør oss på armen, vi henter kaffe, vi zapper på TVen (med lyden av) og vi blar litt i avisa. Vi kjeder oss litt.

Hvor er den himmelropende funken fra forrige plate? Hvor er bassgangene som skremmer vettet av naboene? Hvor er allsang-låtene som funker så bra på fest?
Sweet Thing, Out Of Focus og Put Me In The Trash fra Wandering Spirit var slike låter. Og let’s face it; her er ingen.

Åpningssporet Visions Of Paradise er i nærheten, med fengende funkrefreng og lekne vendinger. Best er likevel Hideaway, hvor Jagger faktisk har med ungdommen – denne gang Wyclef Jean. Her møtes funk og soul i en fet fusjon – nesten dansevennlig og svært sommerlig – og vi venter litt med å hente mer kaffe. Både Too Far Gone og Brand New Set Of Rules minner om Stones-hymnen Wild Horses. Altså flotte trudelutter begge to. Flere av låtene har karibiske innslag og eksotisk instrumentering. Vi kjenner fønvinden i håret.

Singelen God Gave Me Everything, et samarbeid med Lenny Kravitz, sparker godt fra seg og høres barsk ut. Likevel har vi hørt det før. Vi henter mer kaffe. På Joy synger Jagger sammen med Bono, men heller ikke det gir frysninger på ryggen. U2 etter Achtung Baby spøker i studioveggene, og vi får de samme assosiasjonene av tittellåta Goddess In The Doorway. Gun tar oss med til Zooropa-tider; eventuelt dagens Garbage.

Er det livstrøtthet vi hører? Neppe. Mer sannsynlig er det omveltningene på hjemmearenaen vi hører i stereo. Han har besvangret en ung modell. Jerry Hall er ikke lenger der. Men: Av fortvilelse og desperasjon kommer ofte stor kunst. Bare ikke denne gangen.

På nevnte Gun aner vi likevel bitterhet. På Don’t Call Me Up likeså. Og søker han trøst i troen? Vi hører religiøse referanser, blant annet i God Gave Me Everything. I Joy møter han Jesus, som «smiled and shrugged his shoulders / And lit a cigarette».

En gang hadde Mick Jagger «sympathy for the devil». Men det er mer enn 30 år siden.