Outcast – Når angst blir til jubel

Låta Too Bored To Die hadde denne effekten ved første ryggmargskilende lytt. Plutselig sto man der, midt i en kjedelig platebutikk i hovedstaden og hadde fot, sangstemme og tilløp til los. Raske blikk, umerkelige hodebevegelser i din retning, flyktige skygger av smil. Og ute skinte høstsola. Men hvem var disse gutta?

Detektivarbeid avslørte svensk herkomst, Ørgryte, bandmedlemmer på drøyt tyve år, utgitt én plate tidligere (1998, selvtitulert, kritikerrost). Ny stopp. Hvordan er disse valpene i stand til å snekre sammen slike energiboblende trudelutter? For dette er tonal tenåringsangst med den sjeldne egenskap at man får lyst til å synge med av fullt hjerte og hes hals. «Cause I’m an outcast / I’m a lost cause» – men livsbejænde, livskraftig som evige The Undertones før de ble kranglete.

På debutplata spøkte både Undertones, forbildene Sonic Youth og de svenske legendene Broder Daniel. Nå har Bad Cash Quartet forlatt punkrocken til fordel for mer melodi, mer musikalitet, mer følelse. Og hvilken plate det er blitt. Låtene er sprekkeferdige av refreng, svanger av allsang og hvor mye bra skulle det egentlig komme fra søta bror i 2001? Vi bøyer oss i norsk støv før vi må opp og synge med vokalist Martin Elisson atter og igjen. Karen synger omtrent som Liam Gallagher og Mick Jaggers virtuelle sønn (la oss for all del håpe han aldri blir født).

Til nå har de sluppet ikke mindre enn fire singler fra plata. Slikt hører til sjeldenhetene. Too Bored To Die gir fortsatt, etter kanskje hundre gjennomhøringer, frysninger langs ryggtavla.

«So come on come on / please shake me/ something’s got to make me move / ?and I’m much too bored to die / much too bored to die».

Et annet heftig øyeblikk er Competition Ain’t Nothing – et ærlig knyttneveslag av en låt. Her snakker vi overskudd, trøkk og den velkjente X-faktoren. Og låta er ikke sluppet på singel.

Både Let It Shine og Outcast maner til fete glis og hopping rundt på gulvet til øl flyter og naboen banker på. Monday Morning passer når han er gått. Men hvorfor er ikke killeren On The Inside fra singelutgaven av Too Bored Too Die med på plata? Tekstene er av og til er vel enkle, men ellers er det rett og slett lite å utsette her.

Alltid er det et godt tegn at referansene er vanskelig å peke på. Slik er det med Bad Cash Quartet. Tidvis kryper inspirasjon fra The Wannadies og Oasis (Don’t Look Back In Anger) til overflaten, men de har definitivt et eget sound – selv med «bare» gitar, bass, trommer og keyboard.

Ovasjonene i nabolandet har vært hyppige og inderlige. Her på berget er denne gjengen nærmest ukjent tross at plata opprinelig ble sluppet i oktober i fjor. Trist det. For folkens – glem The Strokes, glem Black Rebel Motorcycle Club – de blekner i forhold til BCQ.

Bad Cash Quartet er så bra at det er vanskelig å høre på dem og skrive samtidig.