1-3 – Stille støy

Man fikk en solid dose av lyd med dette albumet fra Supersilent. Tre disker stappet fulle av improvisasjon og lekenhet. Fra det nær uhørlige til det brutalt tilstedeværende, slapp ikke lytteren fri før det var på tide å skifte plate. Og i pausen mellom platene, ble det vanskelig å ikke glede seg til neste angrep fra høyttalerne.

I rillene på 1-3 legges lyden av nysgjerrighet og visjon frem på en slik måte at det nesten blir for mye. Her eksisterer det knapt regler å knytte ørene opp mot, og heller ingen knagger å henge notene på. I stedet går Supersilent til frontalangrep på sansene – nådeløst og intenst.

Hvordan skal man da kunne beskrive et verk som det Supersilent la frem med 1-3 i 1997? De tradisjonelle reglene hadde jo blitt brutt av bandet selv – nesten før det hele hadde begynt. Ingen ting av det som finnes på dette albumet vil bli mulig å høres igjen i andre sammenhenger. For denne gjengen sverger nemlig til den fullstendige og kompromissløse improvisasjonen.

Som med all god kunst er det å fange øyeblikket – det spontane i sekundet – et mål i seg selv. Supersilent er ikke tematikere; det virker snarere som om de er interesserte i klangbildene som for eksempel kan oppstå i det Ståle Storløkkens analoge tangenter treffer Helge Stens audiovirus.

Utgivelsen åpner med et nær tredve minutter langt spor døpt 1.1. Her introduseres bandet med et lydbilde som står like nær Captain Beefheart og Ornette Coleman som Stockhausen og Can. Dette sporet setter kursen strake veien ut i det store intet, som ikke ser seg tilbake. Slentrende jazztromming tilpasses massiv radiostøy som man tidvis må bite tennene sammen så det ikke bikker over for ørene i det bandet tar steget ut i gråsonen mellom jazz og elektronika.

1.3 er et av bidragene på denne plata som virkelig utfordrer. Ni minutter ut i sesjonen slippes viruset til Sten fri mens det hele følges av tangenttyranniet til Storløkken. Akkurat her fremstår dette albumet som et av de mest skremmende undertegnede har hørt. Men minutter senere er det hele glemt, da Supersilent heller griper tak i funk og asfalt på 2.1. Der legger Vespestad frem et halvt dansende beat før Henriksen maner frem de vakre blåserfingrene sine slik bare han kan. Og snart er hele bandet tilbake i et spor som virkelig står frem som et av de mest gjennomførte i norsk musikk noensinne.

Mye av de lydbildene som Supersilent tryller frem fra instrumentene sine baserer seg på temaer – nesten renskrapte skjeletter av lyd som så dresses opp av klanger. Det litt hakkende beatet til Vespestad og Sten på 3.2 kles opp av de andre i bandet; være seg trompetpust, radiostøy eller tangenter. Detaljer legges til og trekkes fra, uten at noe føles konstruert. Så, som en maskin, stopper de med ett, hvilket også føles deilig riktig.

1-3 er et sannsynligvis av de beste albumene som er blitt utgitt her til lands noensinne. For her er Supersilent nådeløse, mens det på samme tid er ømt og viktig.