Last Call For Vitriol – En kule fra Fort Knox

Er vi klare for enda et band som spiller melodiøs tungrock av det råe og ektefølte slaget? Ja, i alle fall så lenge musikken appellerer både til hjertet, hjernen og mellomgulvet. Superdrag mestrer balansegangen mellom kommersiell og alternativ rock på en beundringsverdig måte.

Med Guided By Voices’ Robert Pollard på vokal skiller åpningslåten Baby Goes To 11 seg spesielt ut. Innflytelsen til sistnevnte skinner også over på komposisjonen, men i stedet for Pollards underliggende progrock finner vi en solid dose americana. Det ultranynnbare refrenget står ikke tilbake for læremesterens Hold On Hope, en av nittitallets enkleste og beste låter. Den er også relativt myk og poppete sammenlignet med mye annet på denne langspilleren. Superdrag lykkes med å kombinere ballader med tyngre rock, uten at det høres påtatt og kunstig ut.

Både I Can’t Wait og Staggering Genuis byr på flerrende gitarer og en tent øsepøs-vokal, lagt over heseblesende henrivende melodilinjer. Samtidig må Way Down Here Without You rangeres høyt når årets vakreste og mest hjerteskjærende låt skal kåres. Remain Yer Strange er en herlig dose melodiøs rock med hårete overarmer og raspende tredagersskjegg. Miks Son Volt med Beach Boys og du får noe som ligger i nærheten av denne usannsynlig velsmakende øredropsen.

So Insincere er den beste låten Weezer aldri har skrevet, mens Her Melancholy Tune rett og slett er klassisk popkunst a la den franske perioden til The Beatles. Vi tilgir glatt at et par av sporene helt bakerst på platen er litt mer anonyme. Har du ennå ikke oppdaget dette glimrende bandet, så er det sannelig på tide.