Rhinestone Cowboy – De Beste 1967-1990 – Giganten
Men i tillegg til nye utgivelser fra den eldre countrygarde, har man også lansert platene til flere av de klassiske artistene på nytt (Gram Parsons, Emmylou Harris og Kris Kristofferson). Dette har nå også skjedd med en av countrypopens virkelige legender: Glen Campbell.
Dette er en utgivelse som er spesialkonstruert for det norske markedet og inneholder et essay skrevet av en av landets største musikkvitere, Tom Skjeklesæther. Kanskje noe kortfattet, griper han tak i Campbells historie og gir lytteren et lite innblikk i mannen bak klassikere som By The Time I Get To Phoenix, Wichita Lineman og hans comeback fra ’75; Rhinestone Cowboy. Selv om layouten på plata virker noe uferdig, er musikken bak rillene noe av det mektigste man har sett innen denne sjangeren.
Glen Campbell fant steget som studiomusiker på vestkysten og arbeidet for flere av de største i bransjen (deriblant folk som Elvis Presley, The Byrds og The Beach Boys). I løpet av få år gikk han likevel bort fra å arbeide for andre og satset i stedet på sin egen musikk. Det gikk noen år før han fikk det virkelige gjennombruddet. Men når det omsider kom var det med et smell. Etter Gentle On My Mind (1967) strømmet det over av ros og priser til Campbell. Mannen produserte den ene klassikeren etter den andre.
Ettersom årene gikk, forsvant han fra rampelyset og kjempet også mot en del av sine demoner. Likevel var han senest i fjor tilbake på veien sammen med Jimmy Webb.
Som Skjeklesæther påpeker har Campbell et godt blikk for gode låter og låtskrivere. På denne samleplata har man funnet frem til et slikt knippe personer; Joni Mitchell, Burt Bacharach og Jimmy Webb. Perlene pakkes inn i en deilig, nesten pompøst orkestrert drakt, og innehar en ynde som til tider er helt forførerisk. Selv om undertegnede fortrekker litt mer trøkk i grepene, er låter som før nevnte By The Time I Get To Phoenix, Galveston og Rhinestone Cowboy perfekte doser av tristesse og hverdagshistorier.
Riktignok kan noen av sporene bli preget av å være mer pop enn country. Men det var tross alt i dette grenselandet Glen Campbell trivdes best i sin glansperiode. I ettertid holder flere av disse glitrende låtene stand mot tidens tann. Helhetsresultatet står seg til ganske høyt oppe på countrymusikkens stjernehimmel.
Denne anmelderen var i forkant av denne utgivelsen fullstendig ukjent med Campbells produksjon, og det var med litt spenning i kroppen man mottok åpningssporet i det stereoen rullet i gang. Men dette er et godt kjøp for alle som har sans for strømlinjeformet countrypop. I tillegg hever dette materialet seg langt over det de fleste av dagens utøvere serverer (noe som for øvrig også gjelder navn som Aretha Franklin og Marvin Gaye i soulmusikken).
