Under Rug Swept – Klassisk Alanis
Noe som ikke nødvendigvis er en dårlig sak, det kommer selvsagt an på om det var bra plater i utgangspunktet. Og på hver sin måte var både Jagged Little Pill og Supposed Former Infatuation Junkie begge suverene moderne rockalbum: Med den rette kommersielle schwung samtidig som Alanis Morissette gav lytteren mer enn nok av seg selv.
Mens det første albumet viste ei tøff ung jente som ga dem som fortjente det det glatte lag, viste det andre en modernre kvinne som tok et kraftig oppgjør med seg selv. Men først og fremst med menn hun hadde hatt forskjellige forhold til. Denne personlige, og dypt ærlige måten, å lage låter på, sammen med stemmen og sansen for gode melodier, har vært den voksne Alanis’ sterke side helt fra All I Really Want fra Jagged Little Pill rullet ut av høyttalerne i 1995.
Under Rug Swepts elleve sanger har blitt plukket ut blant de 25 sangene som Alanis har spilt inn. Og flere av de etterlatte låtene vil bli utgitt i etterkant. Disse elleve sporene viser en artist som har funnet mellomveien mellom det energiske førstealbumet og det rått ærlige andrealbumet. Melodiene har igjen blitt åpnere og ikke fullt så melankolske, selv om ballader som The Particular Time og Flinch er såre nok.
Blant de virkelige perlene denne gangen finner vi blant annet So Unsexy og Narcissus. Men det er førstesingelen Hands Clean som virkelig viser den kanadiske artisten på sitt aller beste. Låta er en «klassisk Alanis» – hvor hun analyserer et tidligere forhold gjennom å fremføre «motpartens» ståpunkt i versene, mens hun selv svarer gjennom refrengene. Og det er et aldeles uimotståelig refreng; med en melodiøs kvalitet som bare frøken Morissette kan framvise.
Men som alltid med Alanis Morissette: Uansett hvor glad man blir i denne fryktløse damen, så mister man av og til interessen underveis. Det til tross for at hun leverer så mye av seg selv. Eller kanskje nettopp derfor? A Man er for eksempel ingen dårlig låt. Men sammenlignet med de virkelige gode sporene her, falmer den en god del. Det samme går for før nevnte Flinch.
Men det tar seg heldigvis opp mot slutten. Spesielt med den smått groovende You Owe Me Nothing In Return, den smygende tiltalende Surrendering, med sitt glimrende refreng, og ikke minst med avslutningssporet Utopia. Som i og for seg er en fullstendig utypisk låt for Morissette. Men som likevel er besnærende mystisk og nesten «folkish» i uttrykket, og bretter ut en vakker melodi som legger seg svalt over ørene.
Det betviles om Under Rug Swept vil skaffe Alanis Morissette så utrolig mange flere fans enn hva hun har fra før. Men de som liker den etablerte Alanis, og som setter pris på hennes fine kombinasjon av ærlige tekster og kommersielle drag over melodiene, vil neppe bli skuffet.
Hands Clean er en av de beste enkeltlåtene siden storheter som You Learn og Ironic. Men ikke minst er det velsignelse for musikkbransjen at det ennå finnes ekte artister som Alanis Morissette. Artister som kan kombinere det å selge med det å ha kunstnerisk integritet som overdøver det meste av det som måtte komme av kritikk. På et personlig plan, så gifter jeg meg med Alanis når som helst! Just give me a call, baby!
