Serpentine EP – Psykedelisk talent i blomst

Motorpsycho er et band som ihvertfall fikk undertegnede til å forstå viktigheten av variasjon i et bands uttrykk. Uten frykt gikk de for noen år siden inn i et popformat de visste mange av deres tilhengere var skeptiske til. Men etter to glitrende plater, Let Them Eat Cake og Phanerothyme, samt påfølgende turneer, viste de at selv i dette landskapet maktet de å trekke frem detaljer som ytterligere bidro til å styrke bandets identitet.

Før det nye materialet nå har dukket opp som en kortspiller i form av Serpentine EP, gikk det rykter om at Motorpsycho ville vende tilbake til den hardere rocken, og dermed vende popmusikken ryggen. Om de har gjort dette på den nært forestående langspilleren It’s A Love Cult (som slippes 30. september, red.anm.), er foreløpig usikkert da denne, som tidligere av bandets EP-utgivelser, heller bugner over av overskuddsmateriale. Men man kan helt sikkert gå ut fra at de nok kommer til å ta med seg lærdommen fra popmusikken videre, og det uansett hvor de ender opp. Motorpsycho fremstår ihvertfal her, og i stadig større grad, som glitrende låtskrivere som gjør større og bedre bruk av arrangementene sine enn hva som har vært tilfelle på tidligere utgivelser.

Denne smakebiten på det kommende albumet er samtidig en samling av konsertfavoritter fra de siste årene. Tittelsporet Serpentine har somSnafu og Fade To Gray alle lenge vært gjenstand for bandets instrumentering fra scenekanten. I studioversjoner har disse låtene blitt tilført ekstra sett med detaljering av bandet, som igjen bidrar til at Motorpsycho blir iført et «ekstra sett med klær». Serpentine får et tydeligere lag av harmonier som gjør hele låta mer finspist, mens Snafu og Fade To Gray vrir og vender på seg i en elektrisitet som gir undertegnede følelser av et reformert syttitall.

De to, for undertegnede, ukjente låtene trekker begge tråder opp mot bandets fortid med en for plassert i country-land. Little Ricky Massenburg er sågar delskrevet sammen med Håkon Gebhardts makker i det strålende bandet HGH; Martin Hagfors. Full av banjo og solskinn er låta et strålende eksempel på at Motorpsychos medlemmer nå alle er i ferd med å bli virkelig ansette låtskrivere og stadig mer fintfølende musikere.

Den største forskjellen mellom Serpentine EP og gruppas tidligere kortspilte utgivelser, er at de denne gangen synes å ha en stadig sterkere helhet på det som presenteres. Det eksisterer med andre ord en slags rød tråd som strekkes gjennom alle de fem sporene her. Hvilket kan lede opp til enda et mesterverk fra denne gjengen når langspilleren foreligger.

Serpentine EP er blitt et morsomt overskuddslager fra Motorpsycho, som atter en gang strømmer over av fine låter. Når de om noen uker presenterer sitt nye album er det foran en forsamling av tilhengere med skyhøye forventninger, og nervøse rykninger som venter på nok en strålende plate. Vi vil etter all sannsynlighet ikke bli skuffet denne gangen heller…